STARLETTS tanker og meninger.

Gratulerer med Første mai-dagen! Som en duva.

2007-05-01T01:53:00.000+02:00

Jag vakade ensam i natten
i huset där mänskorna sov.
Där ute var sommaren gången

och luften var kylig och rå
En fågel flög in genom fönstret

med vingarna röda av blod.
Och jag tog den i kupade händer
som en duva som en duva .
Och jag tog den i kupade händer och huttrade till där jag stod

Den kom som en jagad om natten,

en flykting från främmande land ,
som en som har räddat sej undan
när alla dom andra försvann .
Den kom med en doft utav rosor
som någon har trampat itu
och med ljus ifrån slocknade stjärnor
som en duva som en duva
Med ett ljus ifrån slocknade stjärnors
om någon har stampat till grus .

Men den som en gång har levat i frihet
vill ut i det fria igen
Och den som en gång har bli'tt jagad på flykten
kommer alltid att drömma sej hem.
En fågel med stukade vingar
har slagit sej ner i vårt hus

med drömmarna röda av rosor
och ögonen fyllda av ljus .

Jag vårdar den ömt som ett minne
av nåt som jag aldrig har sett.
Och jag vet att min fågel ska flyga
som en duva som en duva
Och jag vet att min fågel ska flyga

som en duva tillbaka igen.

Dessverre er mange mennesker på flukt fra krig, nød, redsler og undertrykking. På årets festdag for solidaritet og samhold både nasjonalt og internasjonalt går mine tanker til alle mennesker som er på flukt fra sine hjem og sine land, og som lever i uvisshet om hva framtiden vil bringe. Særlig tenker jeg på flytningene fra Irak, Afghanistan, Palestina og Somalia, både intern-og eksternflyktningene, og den tragedie de gjennomlever.

Dette synes jeg kommer godt fram i Mikael Wiehes klassiske sang, Som en duva. Den ble opprinnelig skrevet med tanke på flyktningene fra Latin-Amerika, særlig Pinochets Chile, og disse flykningene ville hjem igjen til et nytt og fritt land. I dag er det mange som ikke kan reise hjem. De har ikke noe hjem å reise til.

La oss ta flykningene i mot "som en duva med vingarna röda av blod."

Internasjonalen er arbeidernes internasjonale kampsang fremfor noen. Den ble skrevet av en franskmann under Pariserkommunen i 1871, og er senere oversatt til utallige språk.

Her finner du mange versjoner av Internasjonalen. Trykk og nyt de forskjellige

versjoner.

Gratulerer med Første-mai-dagen!

Opprop mot justismord og henrettelse i Texas 7. mars.

2007-03-03T02:55:00.000+01:00

Du kan være med på å hindre at en uskyldig mann blir henrettet i Texas onsdag 7. mars!

Dessverre har USA ikke avskaffet dødsstraff ennå. Denne barbariske straffen hører ikke hjemme i et sivilisert samfunn.

Ekstra ille blir det når en uskyldig blir henrettet. Et justismord er uopprettelig. Nå er faren overhengende for at et justismord blir begått om få dager.

Joseph Nichols har sittet i dødscelle i 25 år for en forbrytelse han etter all sannsynlighet aldri har begått. 25 år har han sittet og ventet på å bli henrettet, fra han var 20 år!

I 1980 ranet den 19-årige Joseph Nichols og 24-årige Willie Williams, begge svarte, en dagligvarebutikk i Houston, Texas. En kvinne ble tragisk skutt og drept under dette ranet. Willie Williams, som var 24 år da ranet ble begått, tilsto drapet. Han ble dømt til døden for drapet og henrettet i 1995.
På tross av at man både har dømt OG henrettet en gjerningsmann, ble ikke juryen enige om skyldspørsmålet. Rettsaken mot Joseph Nichlas kom nemlig opp igjen, og da forandret aktoratet argumentasjonen og hevdet at det var Nichlas som var drapsmannen. De underslo vitneforklaringer som kunne bevise at Nichlas var uskyldig.
Derfor ble Joseph Nichlas dømt til døden i mars 1982. Nå er det bestemt at han skal henrettes 7. mars.

Altså: I stedet for å la tvilen komme begge tiltalte til gode og frikjenne begge for drap, slik man ville gjøre i alle siviliserte demokratier, velger juryen i Texas å dømme begge for det uhellssvangre og uoverlagte skuddet.
I tillegg får begge, både den skyldige og den uskyldige, dødsstraff. Hvis ikke myndighetene i Texas omgjør sin beslutning, blir den andre dødsdommen fullbyrdet 7. mars.

Amnesty International er blant dem som arbeider hardt for å hindre at denne fryktelige uretten skjer.

Nå er en internasjonal underskriftskampanje mot dødsstraffen i innspurten. Alle underskrifter teller. Det er viktig å legge press på myndighetene. Du kan være med på Amnestys opprop mot likvidasjonen av en uskyldig mann, som allerede har sonet 25 år, mer enn noen nordmann i moderne tid har gjort uansett forbrytelse.

Sitat fra Amnesty International:

Siden USA gjenopptok dødsstraffen i 1977 har 1063 henrettelser funnet sted. 384 av disse, eller 36%, har funnet sted i Texas. I 2006 henrettet Texas 24 personer, 5 ganger så mange som neste stat. Rase/etnisitet ser ut til å ha en stor betydning for bruken av dødsstraff i USA. Det blir drept like mange hvite som svarte i USA, men 80 % av de dødsdømte har drept en hvit. En svart som dreper en hvit har 11 ganger større risiko for å bli dødsdømt enn en hvit som dreper en svart. Dette tyder på at rettsvesenet ikke behandler hvite og svarte likt.

Du kan lese mer om bakgrunnen for den hårreisende dommen og skrive under på oppropet mot henrettelsen

her!

Det tar deg under ett minutt å skrive navnet og epostadressen din.

Amnesty International engasjerer seg verden over mot henrettelsen, og også studenter i Texas engasjerer seg både mot dødsstraff generelt og mot henrettelsen av Joseph Nichlas spesielt. Bloggen Texas Students Against the Death Penalty

finner du her . Her finner du flere opplysninger om saken.

Si NEI til dødsstraff og JA til en sivilisert strafferettspleie!

Tanker om alternative julegaver på dagen for St. Nicholas.

2006-12-06T15:24:00.000+01:00

JULENISSEN er verken fra Norge, Finland eller Nordpolen, og han er heller ikke en fantasifigur. Han kommer derimot fra Tyrkia.
Han ble født ved den tyrkiske middelhavskysten og ble døpt Nicholas. Foreldrene hans døde tidlig. De var rike mennesker, og Nicholas arvet en betydelig formue.
..
Som 15-åring kom i kloster. Eter noen år som munk i klosteret ble han valgt til biskop av Myra, 30 år gammel.

St, Nicholas brukte sin store formue på å hjelpe folk som var i nød. Særlig hjalp han fattige barn med gaver, og mange mener at dette er starten på skikken med julegaver .

En kjent legende om ham er historien om tre unge jenter som var for fattige til å gifte seg fordi faren ikke kunne betale den nødvendige medgift, og derfor hadde faren bestemt seg for å selge dem til en bordell. Legenden forteller at Nicholas ga dem tre gullepler som han kastet ned gjennom pipen om natta, og at de unge jentene på denne måten fikk penger nok til medgift slik at de kunne gifte seg og slippe å arbeide som prostituerte. Av denne grunn kan man ofte se St. Nicholas avbildet med treepler i hånden, og denne legenden er også bakgrunnen til at man legger gaver til barna i strømper natt til sjette september, leller natt til 25. desember, som det har blitt i mange land.
.
St. Nicholas ble helgenkåret rundt år 600, og alle fortellingene om hans godhet og gavmildhet er en vesentlig grunn til at han ble kanonisert. Han er først og fremst beskytter for barn, sigøynere, unge kvinner og gamle menn. Helgendyrkelsen av han startet i Midt-Østen, og senere forflyttet den seg vestover, først til Italia og senere til Spania.

Dagens dato, 6. desember, er St. Nicholasdag, og i middelalderen var det en dag da barna fikk gaver og man gikk i opptog til minne om St. Nicholas.

Fremdeles blir St. Nicholas feiret. Han ble utnevnt til å være Amsterdams offisielle beskytter, og St. Nicholas-feiringen står fortsatt sterkt i Belgia og Nederland. Her får barna gaver 6. desember, og ikke i jula, slik vi er vant til. På nederlandsk kalles han for Sinterklaas, og det var gjennom nederlandsk emigrasjon at julenissen kom til USA der han ble omdøpt til Santa Claus.Som vi vet, endret St. Nicholas-tradisjonen karakter da de kom til USA. Tanken på å glede hverandre og å hjelpe fattige, ble etter hvert erstattet med overdrevent kjøpepress, kommersialisering og stress.

Coca-Cola-kompaniet har bl.a tatt julenissen i sin favn, og Phil Mooneys uttalelse: America needs a hearty symbol of happy consumerism” forteller at vi har kommet langt bort fra biskopen av Myras grunntanke.
Materialisme, overforbruk, fråtsing og gavehysteri har tatt mye av gleden bort fra jula.Hvor ofte er det ikke vi kjøper totalt unødvendige og overflødige ting til folk som verken trenger det eller ønsker det?
Er det bra at unge mennesker bombarderes av kommersielle krefter som vil ha deres oppmerksomhet og penger?
Hvordan skal ungdom rustes til å håndtere kjøpepresset i vår rike og kommersialiserte del av verden?

Jeg er sikker på at mange har kjent en usigelig tomhet når de første juledag ser alt innpakningspapir som flyter rundt og alle unødvendige gavene de har mottatt. Barn får så mange gaver at det går helt rundt for dem, og det blir altfor mye til at de kan glede seg over hver enkelt ting.

Hva om vi begynte å tenke alternativt når vi skal gi julegaver?

Hva om vi ga hverandre ett års medlemskap i en humanitær organisasjon, f.eks Redd Barna, Røde Kors, Flyktningehjelpen eller Amnesty? Eller kanskje i Fremtiden i våre hender eller Bellona?
Av immaterielle gaver kan man f.eks gi billetter til konserter, teaterforestillinger eller andre opplevelser.
Kanskje grandtante setter mer pris på en hjemmelaget formkake, gode krumkaker, en, sildesalat eller likør framfor en pyntegjenstand hun ikke trenger og ikke ønsker.

I Norge har vi et forbruk som ikke er bærekraftig. Hvis alle skulle leve som oss, ville vi hatt bruk for 3,8 jordkloder.
Vi ser en dramatisk klimaforandring, og hører at over 3700 arter dyr og planter er truet i Norge . Dette er dramatiske tall.
Samtidig viser undersøkelser at folk er villig til å forandre på livsstilen for å berge miljøet.
Derfor er mitt ønske på St. Nicholas dag, selveste julenisse-dagen, at vi kunne forandre våre kjøpevaner, både i året som helhet, men ikke minst nå før jul.

Jeg ønsker at vi skal gi hverandre gaver, men la oss gi hverandre gaver med menig, og aller helst gaver som kan hjelpe andre, nemlig dem som virkelig har bruk for det, akkurat slik julenissen selv, St. Nicholas gjorde.
Kanskje det vil gi oss en mer gledelig og fredelig jul og førjulstid enn den vi har nå, enten vi er kristne, agnostikere eller ateister.

Språk, kjønn og makt.

2006-12-02T13:10:00.000+01:00

Språk er makt. Gjennom vårt språkbruk gir vi, bevisst eller ubevisst, uttrykk for våre holdninger. Under årsmøtet til Nord-Norges rederiforeningen, ble vår dyktige fiskeriminister, Helga Pedersen, bl.a kalt for ”samedame” av politiske motstandere. Noen mener at uttalelsene var på grensen til rasisme, mens andre mener at hun må tåle såpass. "Samedame" høres jo uskyldig ut, for verken det å være same eller det å være dame er mindreverdig i forhold til å være norsk herre. Likevel er jeg ikke tvil om at det lå forsøk på skjult hersketeknikk i utsagnet. Forholdet mellom samer og den øvrige nordnorske befolkning har nemlig historisk vært vanskelig, og samene har blitt diskriminert i mange århundrer. Derfor vil jeg bidra med et kvinnepolitisk manifest i dag, simpelthen ved å legge fram noen språkeksempler som kan antyde at noen muligens ennå tenker forskjellig om kvinner og menn:

HAN er godt skåret for tungebåndet.
HUN skravler altfor mye.

HAN stiller kritiske spørsmål.
HUN blander seg inn i alt mulig.

HAN er selskapelig anlagt
HUN flørter skamløst.

HAN har kvinnetekke og erfaring med kvinner.
HUN er løs på tråden og ”billig”.

HAN har ambisjoner.
HUN har spisse albuer.

HAN er dynamisk.
HUN er hysterisk.

HAN har hatt en hard dag.
HUN er frigid.

HAN viser sine følelser.
HUN skriker og hyler igjen.

Spørsmålet er jo: Finnes disse forskjellene i vår tenkning og tale om henholdsvis kvinner og menn fremdeles, eller er vi blitt mer likestilte enn disse språkeksemplene antyder?
Og: Ville de Nord-norske redere ha brukt hersketeknikker på en mannlig statsråd? Eller er hersketeknikker noe som bare blir kvinner til del?

IRAK. GRÅT, elskede land!

2006-11-14T09:38:00.000+01:00

Rundt hundre mennesker blir drept daglig i Irak, tror FN. Dette er med på å bestyrke min påstand om at Irak er blitt et mye verre land å bo i etter Saddams fall, og at en henrettelse av Saddam vil øke faren for ytterligere eskalering av den borgerkrigen vi ser begynnelsen av. I dag vil jeg, på bakgrunn av VGs artikler, prøve å vise til den nære historien, for den nære historien er viktig å kjenne om man skal forstå nåtiden. Dette innlegget mitt blir langt, lenger enn normalt, men jeg har tiltro til at politisk interesserte bloggere synes det er OK å lese en lang tekst en gang i blant.

Det var absurd av den politiske ledelsen i USA å gå til krig mot Irak med mistanken om masseødeleggelsesvåpen som vikarierende motiv. Vi vet at Irak ikke hadde disse våpnene og vi vet også at USA antakelig har mer av slike våpen og midler til å bruke dem verden over enn alle andre land til sammen. USA er også det eneste land som har brukt atombomber i krig, - for øvrig uten noensinne å be de overlevende i Hiroshima og Nagasaki om tilgivelse. De brukte atomvåpnene for å prøve ut virkningene av plutonium og uran, og det var ingen militær eller politisk grunn til å bruke våpnene, for Japan var klar til å kapitulere.

La oss se på Golfkrigen i 1990:

Irak gikk inn i Kuwait 2. august 1990. Kuwait var anerkjent av verdenssamfunnet som en suveren stat, selv om irakerne har en (begrunnet) annen mening enn FN her. Derfor hadde Sikkerhetsrådet dekning i folkeretten da det umiddelbart fordømte angrepet og krevde at Irak øyeblikkelig skulle trekke troppene tilbake. Det gjorde ikke Irak, til tross for at rådet fire dager senere innførte knusende økonomiske sanksjoner, som i følge CIA lammet praktisk talt all irakisk utenrikshandel, importen med 90 prosent og eksporten med 97. Sikkerhetsrådet vurderte ikke om disse sanksjonene ville være tilstrekkelige til å tvinge Irak til å rette seg etter påleggene, slik FN-paktens artikkel 42 forutsetter at rådet skal gjøre før det tyr til sterkere virkemidler. Etter tre måneder vedtok rådet derimot et amerikansk resolusjonsforslag som sa at dersom ikke Irak etterkom vedtakene innen 15. januar 1991, hadde ”medlemsland som samarbeidet med Kuwaits regjering” myndighet til å bruke ”alle nødvendige midler” for å gjennomføre rådets resolusjoner.

Alle som fulgte med, forsto at dette var godkjennelse til å innlede den krigen som USA hadde forberedt. Natten til 17. januar startet Operation Desert Storm. Etter fem – seks ukers massive flyangrep, fulgt av en tung landmilitær offensiv, ble de irakiske styrkene drevet på flukt. Den 28. februar kapitulerte Irak. Sikkerhetsrådet traff vedtak om våpenhvile i en ny resolusjon, som fastsatte at alle landets kjemiske og biologiske krigsmidler og alle raketter med noen rekkevidde var illegale og skulle fjernes.

Irak ble dermed pålagt strengere rustningsbegrensninger enn noen andre land har måttet godta siden den andre verdenskrigen. Resolusjonen tilføyde at de økonomiske sanksjonene ville bli opprettholdt inntil rådet fant at Irak hadde oppfylt alle kravene. På det grunnlaget kunne Irak behandles annerledes enn for eksempel USA. Dette er den rettslige bakgrunnen Bush jr. i 2002 utnyttet i sin kampanje mot det irakiske medlemmet av ”ondskapens akse”.

Når det gjelder Kuwait og spørsmålet om hvorvidt Irak brøt med FN , er det viktig å huske at staten Kuwait var blitt opprettet av den BRITISKE KOLONIMAKTEN og at Irak aldri hadde gitt opp sitt eget krav på landområdet. Saddam Hussein OG irakere flest var dessuten svært misfornøyd med at Kuwait bidro til å presse ned oljeprisene, og Saddam beskyldte det søkkrike sjeikdømmet for å tappe irakisk olje fra Rumaila-feltet, som krysser grensen mellom de to landene. I juli 1990 flyttet han hundre tusen soldater til grensen, uten at USA og dets allierte da advarte ham. Ti år tidligere hadde han gått løs på Iran og fått støtte til dette militære forehavendet fra USA, som likte Iran enda dårligere enn Irak. Washingtons ambassadør i Bagdad hadde heller ikke gitt Saddam Hussein inntrykk av at USA ville reagere så voldsomt om han angrep Kuwait.

H.C. Graf von Sponeck, som var FNs humanitære koordinator for Irak fra1998 til 2000, peker på at den gang Irak angrep Kuwait, var landets sosiale og økonomiske nivå i mange retninger, som når det gjaldt helse, utdanning og kommunikasjoner, på høyde med forholdene i de mest industrialiserte landene. De sosiale dataene var ypperlige, og Irak fikk en UNESCO-pris for sin innsats for utdanning. Takket være oljeinntektene og anstrengelsene til Saddam Husseins regjering var landet nær ved å bli et ”FIRST WORLD COUNTRY .

Men ETTER Golfkrigen var ødeleggelsene i Irak nesten ikke til å tro, og en FN-ambassadør uttalte at det kunne vekke tanker om verdens undergang. Irak ble brakt tilbake til en før-industriell tidsalder.” Etter ytterlig mange års sanksjoner var situasjonen om mulig blitt enda verre, og det FØR USAs siste ødeleggende støt mot landet. I en rapport til FNs menneskeretts-kommisjon pekte den belgiske folkerettseksperten Marc Bossuyt på at sanksjonene mot Irak er de mest vidtrekkende og totale som noe land har vært utsatt for.

All samferdsel, kraftforsyning og telekommunikasjon ble sterkt rammet under Golfkrigen i 1990, og på grunn av sanksjonene ble ikke blitt bygget opp igjen. Industrisektoren ble mer eller mindre ødelagt, og jordbruksproduksjonen led betydelige tap.

Det aller verste var imidlertid den helsekrisen som brøt ut etter at sanksjonene ble innført. Etter en solid undersøkelse i 1999 fastslo FNs barnefond UNICEF at mer enn 1,4 millioner mennesker var blitt ofre for helseskader på grunn av sanksjonene, og av dem hadde EN HALV MILLION barn mistet livet.

Kjernen i sanksjonene mot Irak var forbudet mot all utenrikshandel.

USA og Storbritannia truet systematisk med å legge ned VETO mot forandringer i sanksjonene på en slik måte at den irakiske befolknings liv og helse har blitt ofret. Etter å ha sett hvordan VETO-retten rammer de svakeste landene, ikke minst Libanon og Palestina, stiller jeg spørsmål om VETO-retten bør opprettholdes i FN.

Denis Halliday, som var assisterende generalsekretær i FN før han ble humanitær koordinator i Irak, trakk seg tilbake i 1998 med disse ord: ”Vi er på vei til å ødelegge et helt samfunn. Så enkelt og forferdelig er det. Det er ulovlig og umoralsk.”

Mest knusende er den rapporten som den belgiske folkerettseksperten Marc Bossuyt i juni 2000 la fram for FNs menneskerettighetskommisjon om ”de negative konsekvensene økonomiske sanksjoner har på utøvelsen av menneskerettighetene”.

Han hevder at både organisasjonene i FN-systemet, ikke-statlige organisasjoner, organisasjoner for humanitet og menneskerettigheter og forskere har dokumentert at sanksjonene mot Irak skapte en humanitær ulykke som var fullt på høyde med de verste katastrofene i verden i løpet av de siste tiårene. ”Noen ville gå så langt som å reise tiltale for folkemord”, sa han. I følge Bossuyt er det ingen tvil om at sanksjonssystemet er et brudd på gjeldende internasjonal humanitær rett og på loven om menneskerettighetene. Han finner det også helt klart at medlemsstatene i Sikkerhetsrådet er ansvarlige for ugjerningen, fordi de visste hva de gjorde. Under henvisning til artikkel II i konvensjonen mot folkemord skriver han: ”Sanksjonsregimet mot Irak har det klare mål med overlegg å påføre det irakiske folk livsvilkår (mangel på tilstrekkelig ernæring, medisin etc.) som er beregnet å skulle føre til dets fysiske ødeleggelse, helt eller delvis. I det øyeblikk en hadde klar dokumentasjon for at tusener av sivile var i ferd med å dø og at hundretusener ville dø i framtida dersom Sikkerhetsrådet fortsatte med sanksjonene, var ikke lenger dødsfallene en utilsiktet bivirkning. Sikkerhetsrådet hadde ansvaret for alle de kjente virkningene av aksjonene det satte i verk. Sanksjonsorganene kan ikke bli fritatt for å ha ”til hensikt å ødelegge” det irakiske folk.”

Regjeringen i Washington og dens meningsfeller unnskylder seg med at skadevirkningene angivelig skyldtes Saddam Hussein og ikke sanksjonene. Men selv om beskyldningene mot Saddam Hussein skulle vise seg å være riktige, unnskylder ikke det Sikkerhetsrådet . Det er ikke moralsk akseptabelt å gjøre barna til kasteballer i en politisk kamp mellom staten og verdensorganisasjonen, aller minst når skadevirkningene er så grusomme som i dette tilfellet. Selv om bare én av partene tok til vettet, skulle man i det minste tro at medlemslandene i Sikkerhetsrådet ville gjøre det. Men noen har et annet syn på saken. Da USAs tidligere utenriksminister Madeleine Albright i 1996 ble spurt på amerikansk TV om ikke prisen for sanksjonene var for høy når den innebar at en halv million barn mistet livet, svarte hun: ”Vi syns det er et svært vanskelig valg, men prisen, vi syns at prisen er verd det.”

Etter mye om og men og uten det minste henssyn til FN, fortsatte USA ”straffebombingen” av Irak , med den begrunnelsen at Irak ikke hadde samarbeidet fullt ut med FNs våpeninspektører. Dette er den makt- arrogansen vi har å gjøre med. Dette er hva Bush mener når han ber FN bli ”relevant”. FN skal lyde de store og sterke. FN skal nådigst få spille en statistrolle dersom det gjør hva USA vil. Hvis ikke, opptrer USA med følgesvenner på egen hånd.

Bush jr. hadde lenge ønsket seg en ny krig mot Irak. Forsøkene til de hemmelige tjenestene i USA på å avdekke en forbindelse mellom Al-Qaida og det irakiske regimet mislyktes riktignok. Men George W. Bush fant en annen krigsårsak. Iraks leder Saddam Hussein var etter hans mening et ondt menneske, som var livsfarlig både for USA og den øvrige verden dersom han skulle få hånd om masseødeleggelsesvåpen av samme slag som Bush selv disponerer til overmål. At Saddam Hussein også skulle være så dum at han brukte slike våpen til et angrep mot USA, som kunne gjengjelde ødeleggelsen tusenfold, har ikke Bush godtgjort. Heller ikke kunne han påvise at Irak, det utmattete landet hadde slike forbudte våpen, langt mindre at de var ferd med å bruke dem mot andre land. Beskyldningen om ondskap kan kanskje ha retorisk effekt, men noe folkerettslig kriterium er det ikke. Om det overhodet skal være berettiget å gå til et forebyggende angrep mot et annet land, krever folkeretten som et minimum at det er påvist en overhengende fare for at dette landet i neste øyeblikk innleder en militær aggresjon som motparten ikke kan avbøte på annen måte. Noen slik fare var overhodet ikke påvist.

Folk får styrket sine tvil om motivene til lederne i Washington om de kaster et blikk tilbake på den krigen Saddam Hussein startet mot Iran i 1980. Den varte i åtte år og krevde mer enn en million menneskeliv. I stillhet ga USA den irakiske lederen omfattende støtte i form av etterretning, økonomisk bistand, helikoptere og eksportlisenser som ga ham muligheten til å produsere de kjemiske våpnene som han først brukte mot Iran og siden mot det kurdiske opprøret i kjølvannet av Golfkrigen.

FN-eksperter i felten sendte rapporter til Sikkerhetsrådet om at Irak krenket internasjonal lov på det groveste og brukte kjemiske våpen mot iranerne. Men Sikkerhetsrådet nøyde seg med å be partene om å innstille fiendtlighetene og søke en fredelig løsning på konflikten. Rådet gjorde ikke det minste forsøk på å tvinge igjennom disse kravene. Det stemplet ikke Irak som angriper, påla ikke noen våpenhvile og truet ikke en gang med maktbruk for å få de krigførende parter til å respektere folkeretten. Gjennom åtte år lot medlemsstatene i Sikkerhetsrådet den blodige krigen gå sin gang.

Men de var ikke alle passive. De ledende våpenhandlerne i Sikkerhetsrådet forsynte begge parter rikelig med våpen, teknologi og etterretning som gjorde massenedslaktingen mer effektiv. De bidro til den og tjente penger på den. Mohammed Bedjaoui, som i mange år har vært president for Den internasjonale domstol, finner ingen annen forklaring på denne hjerteløse kynismen enn at de dominerende rådsmedlemmene gjerne så at de to regionale muslimske maktene utslettet hverandre gjensidig så langt som mulig.

Jeg gjentar det jeg skrev i mitt forrige innlegg:. Da Golf-krigen startet i 1990, hadde Sikkerhetsrådet vedtatt i alt 169 – et hundre og sekstini – resolusjoner med krav om at Israel skulle rette seg etter FNs vedtak om Palestina. Siden er det vedtatt enda flere. Israel har neglisjert hver eneste en. Men USA har ikke gjort det minste for at Sikkerhetsrådet med makt skulle sette en sluttstrek for Israels verdensrekord når det gjelder å krenke påleggene fra FN. Tvert imot har USA hele tiden vært Israels sikreste politiske, økonomiske og militære støttespiller. Selv etter at Bush senior hadde gjennomført en krig for å gjøre slutt på Iraks okkupasjon av Kuwait, skjedde ikke det minste tilløp til å true med makt for å stanse Israels okkupasjon av de palestinske områdene.

Respekt for FNs resolusjoner?

Den amerikanske presidenten hadde opprinnelig til hensikt å gå til krig mot Irak uten å legge veien om FN. Slik han tenkte, måtte supermakten USA ha frie hender til å hevde hva lederne oppfattet som landets nasjonale interesser, uten å være hemmet av de internasjonale lovene. Men for at politikken hans ikke skulle virke altfor arrogant, valgte Bush til slutt motstrebende å avvente behandlingen i Sikkerhetsrådet. Dette skapte visse vanskeligheter for ham. Etter egne utsagn har han hele tiden visst at Saddam Hussein hadde masseødeleggelsesvåpen, at mannen aktet å bruke dem og at det irakiske folket fortjente å bli befridd for en så ond leder (selv om opptil en halv million av dem skulle stryke med i operasjonen). Derfor var det bortkastet tid å sende internasjonale våpeninspektører til Irak. Risikoen ved denne prosessen var at inspektørene ikke kom til å finne noen forbudte våpen og at Sikkerhetsrådet derfor ikke ville vedta nye tvangstiltak mot landet. USA og Storbritannia tok ikke hensyn til hva våpeninspektørene fant ut. For disse to landene, som begge hevdet at de VISSTE at Irak har masseødeleggelsesvåpen, har avslo å gi inspektørene slike opplysninger som resolusjonen ba om, til tross for den respekt Bush later som man bør vise for rådets resolusjoner.

Den 7. desember 2002 ga Irak FN-inspektørene i Bagdad to eksemplarer av den detaljerte rapporten Sikkerhetsrådet hadde krevd om landets befatning med masseødeleggelsesvåpen.

Våpeninspektørene beholdt det ene og fordelte materialet mellom folk i felten og eksperter ved Det internasjonale atomenergibyrået i Wien (IAEA). Det andre eksemplaret ble brakt til FNs hovedkvarter i New York. Der dukket en amerikansk representant umiddelbart opp på kontoret til Hans Blix og sikret seg rapporten – et dokument på tolv tusen sider pluss atskillige disketter – før andre slo kloen i det. Presidenten opplyste at han hadde gått med på at bare de fem faste medlemmene i rådet skulle se hele rapporten. De andre skulle få forkortete ”arbeidseksemplarer”. Dette dokumentbeslaget, som ikke var hjemlet i noe rådsvedtak, er i strid med FNs prosedyreregler og med all normal organisatorisk praksis. Ethvert medlemsland i organet har rett til all dokumentasjon. Skulle rapporten forkortes, var det en oppgave for FNs generalsekretær og hans stab, ikke for supermaktens agenter.

Det later til at USA fikk befridd ”arbeidseksemplarene” for en liste over de amerikanske firmaene som i årenes løp har solgt Irak materiale som kunne brukes til produksjonen av masseødeleggelsesvåpen, blant dem firma som har gitt Bush rundhåndete bidrag til valgkampen. I Sikkerhetsrådet kjempet Frankrike og Russland, støttet av Kina, en lang kamp for å hindre at det amerikanske resolusjonsforslaget skulle gi USA automatisk rett til å gå til krig dersom Irak ikke rettet seg helt ut etter alle de mange bestemmelsene i resolusjonen, som er på fem sider, pluss et par siders vedlegg med ytterligere detaljer om våpeninspeksjonen. Under forhandlingene ga amerikanske representanter uttrykk for at de hadde Norge, med Bondevik II-regjeringen på sin side. Vi vet nå at det var splittelse i den norske regjeringen. Høyre logret for USA, men Bondevik nektet å være Bush-puddel i denne saken.. Utad uttalte de norske representantene seg forsiktig om verdien av enstemmighet, ikke om å følge bestemmelsene i FN-pakten..Takket være de franske og russiske anstrengelsene lyktes det å få med i resolusjonen en paragraf om at dersom inspektørene meldte at Irak ga usanne opplysninger eller ikke rettet seg helt etter rådets krav om avrustning, skulle Sikkerhetsrådet ikke godkjenne krig mot Irak, og USA med ”frivillige” gikk inn i Irak, mot FNs resolusjon.

Tragedien er nå et fullbyrdet faktum, og jeg vil komme tilbake til dagens situasjon i et senere innlegg.

Men husk: For å forstå nåtiden, bør man kjenne fortiden. Dette gjelder også i Irak. Dette er en bitteliten flik av forhistorien til dagens hjerteskjærende tragedie i Irak. Jeg klarte ikke å gjøre det kortere, og jeg er spent på om noen vil lese at så langt innlegg.

GRÅT, ELSKEDE LAND!

Blondinen, kinderegget og barnehagene.

2006-10-27T23:54:00.000+02:00

Her forleden ble jeg "djupt såra og vonbroten" da jeg hørte Språkteigen på NRK. P2 radio.Der fikk jeg nemlig vite at ordet Kinderegg brukes som slanguttrykk for dumme brunetter.
Hvorfor: Jo fordi kinderegget er brunt utenpå, men lyst og tomt inni.

På vegne av samtlige blondiner vil jeg spørre:

Hvorfor tror alle at vi er så fullstendig blottet for evne til å tenke selvstendig?
Hvor kommer slanguttrykket fra?

En kjent blondine i kongeriket, nemlig Kristin Halvorsen, har i år gitt ordet Kinderegg en annen betydning. Hun skriver blant annet:

"Å skaffe full barnehagedekning var en av visjonene Gros kvinneregjering satt opp for 20 år siden. Vi skal klare det. Barnehager er bra for barna, men det er også bra for økonomien. På kort sikt frigjør det arbeidskraft, og på lang sikt vil det, som en frivillig start på utdanningsløpet, være en viktig brikke i å bygge opp landet til en kunnskapsnasjon. Det er kort sagt et kinderegg."

Så nå spør jeg:

Er det barnehagen eller dumme brunetter
som fortjener betegnelsen "Kinderegg" best?
Hva er forresten en "dum brunette"?
Finnes det slangord for dumme menn med brunt hår?
Hvem definerer hvem som er "dum"?
Er Kristin Halvorsen dum?
Er det helt tomt inne i hodet til Starlett?
Jeg protesterer mot grunnforutsetningen at alle blondiner er dumme. ;-)

Snik-reklame på blogg.

2006-10-25T19:39:00.000+02:00

Jeg hørte nettopp på NRK radio om noe jeg ikke har tenkt over før, nemlig at blogg i stadig sterkere grad blir brukt til markedsføring av forskjellige varer og tjenester. Dette gjelder først og fremst blogging på portaler som ikke har moderatorfunksjon.

MacDonalds betaler f.eks enkelte bloggere 10 dollar for hvert innlegg de skriver om kjeden, hørte jeg i radioinnslaget. Øl-fabrikanten Heinecken bruker samme metode, og det er mange flere aktører i dette markedet.
Bloggere som driver skjult markedsføring for enkelte produkter, skriver produktnavnet i stikkordene, og dermed får produktet flere treff når man googler på ordet.

Fagfolk som forsker i blogging, advarer sterkt mot denne praksisen. De mener at slik skjult reklamevirksomhet kan svekke bloggens popularitet og eventuelle betydning, og at bloggingen vil kunne dø ut nesten like fort som det blomstret opp.

Blogging mister all sin troverdighet hvis den blir et snik-medium for privat reklame, mener mange. Den troverdighet som ennå er igjen.
Jeg synes det er svært beklagelig hvis bloggen skal bli en arena for reklame.

FN-dagen. FRED over alle på jorda!

2006-10-24T15:32:00.000+02:00

FN-dagen feires hvert år 24. oktober fordi FN-pakten trådte i kraft den dagen i 1945. Med det ble FN en realitet. I dag er det altså 61 år siden det skjedde ,og i forbindelse med FNs fødselsdag vil jeg formidle en fredssang og noen tanker.

Fred over alle på jorden
.Fred over arbeidet vårt.
Måtte det alltid ernære
dem som arbeider hårdt.
Fred over alle i landet.
Fred over oss i by.
Måtte den alltid gi hus til
dem som gir andre ly.

Fred over oss her i hjemmet
Fred over naboen vår
.Måtte en fredelig nabo
være i fred hvor han går
.Fred over Krasnaja-plassen
og Lincolns monumen
tog Brandenburger-porten
og fanen som der er tent.

Fred over barn i Korea
og arbeidsfolket i Ruhr.
Fred over New Yorks sjåførero
g kulier i Singapore.
Fred over nordiske bønder
og bønder fra Trinidad.
Fred over gode og lærde
i Oxford og Leningrad.

Fred over barnet i vuggen
og over den som skal dø.
Måtte vår jord bli oss vennligo
gi oss det daglige brød.

Denne klassiske fredssangen , som er oversatt til norsk av Georg Johannesen, skrev Berthold Brecht i 1950, altså 5 år etter 2. verdenskrigs slutt og i begynnelsen av den kalde krigen. I dag er de verste konfliktene i verden ikke lenger mellom øst og vest i Europa, men fraværet av fred og frihet for store deler jordas befolkning er kanske enda mer dramatisk i dag.
Krigene har vært mange siden Bertholdt Brecht skrev denne sangen. og hans ønske om fred er ikke blitt oppfyllt. I dag ser vi de mest tragiske utslagene av krigens gru i Irak, Afghanistan, Midt-Østen og flere land på det afrikanske kontinent. Fattigdom, sykdom, elendighet, depresjon, håpløshet og død følger i krigens fotspor, og 9 av 10 drepte er sivile.
Vi ser også at det er vestlige land, med USA i spissen, som må bære hovedansvaret for nøden i de krigsherjete land.

Berthold Brechts originaltekst:

Friede auf unserer Erde!
Friede auf unserem Feld!
Daß es auch immer gehöre
dem, der es gut bestellt!
Friede in unserem Lande!
Friede in unserer Stadt.
Daß sie den gut behause
der sie gebauet hat!

Friede in unserem Hause!
Friede im Haus nebenan!
Friede dem friedlichen Nachbarn
dass jedes gedeihen kann!
Friede dem Roten Platze!
Und dem Lincolnmonument!
Und dem Brandenburger Tor
e und der Fahne, die drauf brennt!

Friede den Kindern Koreas!
Und den Kumpels an Neiße und Ruhr!
Friede den New Yorker Schoffören
und den Kulis von Singapore!
Friede den deutschen Bauern!
und den Bauern im Großen Banat!
Friede den guten Gelehrten Eurer Stadt Leningrad!

Friede der Frau und dem Manne!
Friede dem Greis und dem Kind!
Friede der See und dem Lande
Dass sie uns günstig sind!

Berthold Brechts tekst er like aktuell i dag, selv om krigens gru er flyttet til andre steder i verden etter at diktet var skrevet.

Hvordan kan afghanere, irakere, palestinere, tsjetsjenere og afrikanere og alle andre som er undertrykket få leve i fred og frihet i fremtiden? Hva kan vi gjøre for å få en slutt på grusomhetene?
Dette må være hovedutfordringen til både enkelmenneskene,statene og FN, ikke bare i dag, på FN-dagen, men hver eneste dag hele året. og hvert år. Vi kan ikke stilltiende akseptere krigens gru og lidelser for en uskyldig sivilbefolkning.

Klin kokos.Gal eller genial?

2006-10-22T17:13:00.000+02:00

Gjør du noe helt utradisjonelt, tåpelig eller risikabelt kan noen kanskje finne på å si at du er klin kokos.
Men hvor kommer uttrykket fra? Hva har galskap med kokosnøtten å gjøre? Den vokser som kjent ikke på våre breddegrader.

Uttrykket stammer fra 1. verdenskrig. Da var det en mann som importerte store mengder kokosolje til Norge.
Margarinprodusenten Wilhelm Mustad var nemlig redd for at fabrikken skulle få mangel på råvarer dersom krigen ble langvarig. Derfor gikk han til det skritt å importere store mengder

CLEAN COCOS OIL,

ren kokosolje, som råvare til margarinproduksjonen.

Han importerete mye mer enn han hadde lagringsplass til, og kokosoljen ble plassert og lagret rundt omkring i Oslo, både på havna og på åpne plasser slik at godtfolk kunne se sjansespillet med egne øyne. Folk syntes at Mustad løp en vanvittig risiko som grenset til galskap. Tenk å importere så ubegripelige store mengder Clean Cocos!

Galskap og dumdristighet ble knyttet til importen av denne oljen, og på folkemunne begynte man å si at Mustad var blitt klin kokos.
Dette uttrykket ble hengende ved Mustad, og gikk etter hvert inn i ordforrådet som slang for galskap og dumdristighet.

Krigen varte lenge, og det ble god bruk for all kokosoljen for at befolkningen slulle få dekket sitt margarinbehov.Mustad tjente derfor store penger på sitt oppkjøp av kokosolje og på salg av fettholdig margarin som var en knapphetsvare den gangen. Så i hans tilfelle passer det nok like godt å si at den som intet våger, intet vinner.

Kanskje er det en sannhet i at ingen er så genial som den som også har littegrann galskap i seg?

Genious and madness is only separated by degree of succes. Never so genious without a dash of madness?

Uforståelig Oslo-dialekt?

2006-10-15T18:26:00.000+02:00

I gamle dager hadde nok noen nordlendinger komlekser for dialekten sin når de kom til den store metropol Oslo, og mange la om dialekten sin etter beste evne. Heldigvis er dialekter blitt mer akseptert i våre dager, og det er færre som føler behov for å legge om dialekten. Det er jeg glad for. Likevel kan det være lurt å luke bort de mest uforståelige dialektord i møte med mennesker fra andre dialektområder, for et hovedpoeng med språket er faktisk å bli forstått.

Inspirert av Petter Schjerven og boka "Typisk norsk" vil jeg forøvrig påstå at dialekten som snakkes i hovedstaden ikke nødvendigvis er lettere å forstå enn nordlandsk, snarere tvert i mot.

Her er 10 eksempler på Oslo-dialekt, skrevet med lydskrift:

1.Børrukkejiræ?

2.Tapræåblima!

3.Skarrukkeputtrevekk?

4.Snaruattea?

5.Jælikemække

6.Jætitterettra

7.Møtræpåøstban

8.Frikkedea?

9.Jelskræ!

10.Skaruvæmeut?

11. Filsejemma.

12.Skruåppiantasje?

Klarer du å oversette det til bokmål, nynorsk eller nordlandsdialekt? Eller til din egen dialekt? Er virkelig Oslo-beboernes talemål noe å strebe etter for oss fra de mer grisgrendte strøk i kongeriket?

Ugler i mosen. Ulv og hubro.

2006-10-10T13:05:00.000+02:00

Vi har vel alle hørt uttrykket "Ugler i mosen", og når vi hører det, tenker vi gjerne at det er noe farlig eller mistenkelig på ferde. Men hvor kommer egentlig utrykket fra? Har noen observert noen ugleforsamling i områder med mye mose?
Inspirert av Solems Lee har jeg besluttet å ha et lite språkhjørne på bloggen min. Dette er første bidrag til språkhjørnet.

Ugler i mosen er et uttrykk som er feilaktig oversatt fra dansk, og betyr egentlig at det er ulver i myra, med andre ord at det er fare på ferde. Nå er det ikke lenger noen ulver i myra i Danmark, og ulvebestanden er sterkt truet også i Norge. Man finner ikke ulver i mange myrer i dag, bare noen få individer i Hedmark og et sjeldent streifdyr fra Sverige. Derfor er det viktig å bevare de få ulveparene som ennå befinner seg i Norge. De utgjør ingen trussel for menneskene, og knapt nok noen trussel mot sauer.
Derimot utgjør vi tobeinte en alvorlig trussel for ulvene.

Ulven er viktig for det økologiske mangfoldet, så mitt håp er at de gjenlevende ulvene i Norge blir varig vernet. Her må politikerne generelt, og Helen Bjørnøy spesielt, være oppgaven voksen og stå imot press fra saue-lobbyister.

Men det finnes også ugler som er truet, bl.a den største uglen som finnes, nemlig HUBROEN. Denne majestetiske ørnen er også i faresonen og trenger omtanke og vern. Hubroens øyne er vakkert glødende, den trives ved kysten, og den er sky og sårbar.
Det har vært mye overtro knyttet til hubroen. I tidligere tider trodde folk at hubroen kom med dødsbudskap. Noen mente disse fuglene var djevelens sammensvorne, andre påsto at fandens oldemor likte å fly rundt i ugleham. Man måtte passe seg vel for å herme etter henne, for da kunne man havne i alvorlige vanskeligheter.Mytene om hubroen som en djevelsk fugl fått trolig fått næring fra lyden som den roper ut fra knauser og knatter nattestid. De ensomme, hule ropene har virket skremmende på mange. Nå er det imidlertid hubroen i faresonen, for gjennom de siste hundre årene er den helt eller delvis fortrengt fra mange vesteuropeiske land. Dette gjør at leveområdene langs norskekysten er blitt et av kjerneområdene for den . Men heller ikke her er livet for hubroen problemfritt. Hubroen har tilpasset seg kystlandskapet ved havet, et landskap bøndene holdt åpent og treløst ved stadig å svi i lyngen. Nå er det slutt på tradisjonen med lyngsviing, og landskapet gror til med busker og trær. Dermed blir hubroen fortrengt fra de beste og tryggeste hekkeplassene. For å hjelpe hubroen kan man rydde de bort busker og kratt .Hubroen er aktiv om natten. De som har sett den, forteller at den har en enorm visuell utstråling. Det fins knapt vakrere fugl i europeisk natur, mener mange. Min oppfordring er:
La oss ta vare på våre ville rovdyr. Legg forholdene til rette for en rik fauna, og la ulv, bjørn og ugler leve!
Min barndomsby Bodø er forresten havørnbyen framfor noen med verdens tetteste havørnbestand, og mange kommer på havørnsafari både til Bodø og til Lofoten for å oppleve denne flotte fuglen.. Enda en god grunn til å besøke Nordland i ferien. :)

Me skal koma, om ikkje så brått.

2006-10-06T14:10:00.000+02:00

I dag la Kristin Halvorsen fram den rød-grønne regjeringas første selvstendige budsjett, statsbudsjettet for 2007.

Budsjettet vil forandre Norge, leser vi på VG nett. Kristin Halvorsen mener at statsbudsjettet vil forandre samfunnet. Det er nok å ta litt hardt i, men det er forbedringer å se for oss som ønsker mer til fellesskapet. Barnehagene er ikke uventet den store vinneren i år. Det er på høy tid at vi nå tar et krafttak for at alle barn skal få et godt pedagogisk tilbud og for at alle småbarnsforeldre skal vite at barna har det best mulig når de er på arbeid.
Veier og jernbaner er den andre store vinneren.

Folk med inntekter under 200.000 får skattelettelser, bunnfradraget øker og de med inntekter over 1 million får skatteskjerpelser. Som forventet.

Jeg er glad for at bistandsbudsjettet økte noe, selv om regjeringen ikke klarte å nå målet om 1 % av BNP.

Både kommuneøkonomien, sykehusene og arbeidet for psykisk helse fikk et løft. Likevel må jeg si at jeg hadde håpet på enda bedre budsjett til helsesektoren, og regner med at det blir prioritert til neste år.

Det var påfallende lite kritikk fra opposisjonen. Venstre og KrF ytret seg hovedsaklig i positive vendinger om budsjettet, mens Erna Solberg ikke fant noe annet enn for få midler til forskning å anklage regjeringen for i første omgang.
I et diskusjonsprogram på NRKP1 radio påpekte til og med FrP-politikeren at det var tverrpolitisk enighet om det meste, og at dette budsjettet var litt bedre enn det forrige, men at det selvfølgelig kunne ha vært enda bedre. (med FrP)

I det selvsamme innringningsprogrammet kom det mange meninger til uttrykk. Jeg nevner noen:

Det blir galt uansett hvem som sitter i regjering fordi vi er medlem i EØS og har gitt fra oss all selvbestemmelsesrett, hevdet en.

Den storstilte satsingen på barnehagen er et hån mot menneskeverdet. Hvert barn er nemlig produsert av et par og det er mot menneskeverdet at de skal tvangsplasseres i en barnehage og ikke være sammen med foreldrene, mente en annen.

Selv om årets budsjett er det beste samferdselsbudsjettet i alle fall på 10 år, var det ikke uventet flere som klaget på de fryktelig dårlige veiene i Norge. Det er et svik mot den norske befolkning at man "kaster alle pengene ut av landet når vi trenger dem så godt selv", mente noen og siktet til de usle 0,97% av BNI som går til bistand.

Noen var meget fortørnet over at "Kulturen" hadde fått ALT for mye penger. (I realiteten har Kulturdepartementet lite penger å rutte med).

Alt er altså ved det gamle. Forventningene er høye, meningene delte og anklagene mot den sittende regjering varierte.

En sang av Ivar Aasen falt meg inn da jeg lyttet til dette programmet:

Dei vil alltid klaga og kyta

at me ganga så seint og så smått:

Men eg tenkjer dei tarv ikke syta,

me skal koma, om ikkje så brått.

Ting Tar Tid

HØST.Tanker, toner og bilder.

2006-10-06T09:58:00.000+02:00

Her i Nordland har vi hatt en fantastisk fin sensømmer, som har fått oss til å tro at vi var i begynnelsen av september og ikke et stykke ut i oktober, Men nå er det snart 14. oktober og første vinterdag, og vi må innse at høsten nå er kommet. Bladene virvler i luften og faller på bakken, og om to uker står nok trærne nakne. Jeg fester til bloggen noen bilder fra vårt nærmiljø som jeg har tatt i høst .

Tankene mine faller på Tove Janssons vakre "Höstvisa", tonesatt av Erna Tauro.

Denne teksten betyr nok mye for mange som er over sin første ungdom, også for meg. Livets høst kommer for alle, sent eller tidlig, selv om vi som ennå er i livets sommer ofte glemmer det. Av og til er det tid for ettertanke over livet vi har levd og over det livet vi skal leve videre.

La oss ikke glemme kjærligheten til hverandre; til våre venner, barn, kjærester og ektefeller. Og til våre medmennesker generelt.

En fremmed er en venn du ennå ikke kjenner.

Vägen hem var mycket lång och ingen har jag mött,

nu blir kvällarna kyliga och sena.

Kom trösta mig en smula, for nu är jag ganske trött

och med ens så förfärlig alena.Jag märkte aldrig förut, att mörkret är så stort.

går och tänker på allt det där man borde.

Det finns så mycket saker jag skulla sagt och gjort,

och det är så väldigt lite jag gjorde. Skynda dig älskade, skynda att älska,

dagarna mörknar minut för minut,

tänd våra ljus, det är nära till natten,

snart är den blommande sommar'n slut. Jag letar efter nånting som vi kanske glömde bort

och som du kunde hjälpa mig att finna.

En sommar går forbi, den är alltid lika kort,

den är drömmen om det man kunnat vinna.

Du kommer kanske nån gång, förr'n skymningen blir blå,

innan ängarna är torra och tomma.

Kanske hittar vi varann, kanske hittar vi då på

något sätt att få allting att blomma.

Nu blåsar storm därute och stänger sommarns dörr,

det är for sent för at undra och leta.

Jag älskar kanske mindre, än hva jag gjorde førr.
men mer än du nånsin får veta.

Nu ser vi alla fyror kring höstens långa kust

och hör vågorna villsamme vandra.

En enda sak är viktig och det är hjärtas lust

och att få vara samman med varandra

Skynda dig, älskade, skynda att älska,

dagarna mörknar minut för minut,

tänd våra ljus, det är nära till natten,

snart är den blommande sommar'n slut.

http://www.biarne.nu/hostvisa.html

Vern om det offentlige helsevesenet i Norge!

2006-10-01T21:58:00.000+02:00

Jeg har tilbrakt mange år utenfor Norges grenser. Blant annet har jeg bodd noen år av mitt liv i Belgia, og et av mine barn ble født der. Her er lite bilde av sønnene mine som dengang var noen søte småtroll, før 17.mai-feiring i Antwerpen. Mange nordmenn i Belgia reiser til Antwerpen for å feire den norske nasjonaldagen.
Jeg trivdes veldig godt i Belgia og fikk mange gode venner der. Folk var vennlige og imøtekommende mot oss innflyttere. De var generelt åpne og nysgjerrige etter å lære andre menneskers kultur og sedvaner å kjenne. Det var lett å bli kjent med den belgiske kulturen og de belgiske hovedspråkene, vlaams og fransk.

Likevel vil jeg nevne et par ting som setter vårt norske helsestell i perspektiv:

Der er A og B-sykehus. A-sykehusene er private og rådyre, og man må ha god råd for å ha forsikring som dekker det.

B-sykehusene er de offentlige, og selv om personalet som arbeider der, gjør en storartet innsats, er det ofte utilfredsstillende forhold for pasientene der og manglende kompetanse, fordi de beste legene vil arbeide på private sykehus der de både tjener bedre og har et bedre faglig miljø. Dessuten lider disse sykehusene under for små statlige bevilgninger, slik at mange av dem er nedslitte, har foreldet utstyr og for få ansatte.

Jeg og min familie var heldige og utrolig priviligerte fordi vi fikk bruke de beste sykehusene aldeles gratis. Hvorfor? Jo, fordi Den Norske Stat betalte private sykehus for nordmenn som representerte Norge i utlandet.
Det private, rådyre sykehuset var nesten like godt som de offentlige sykehusene jeg har vært på i Norge.

Mine opplevelser i denne forbindelse er ikke viktige i dette innlegget. Det viktige er at svært mange av våre belgiske venner måtte nøye seg med et betydelig dårligere helsetilbud enn vi kunne benytte oss av, og det i et land som er blant de mer velstående i Europa! Det kommer naturligvis av denne privatiseringssyken som rir mange land som en mare.

Et nært belgisk vennepar giftet seg unge, da de var 20 år, og fikk en datter året etter. Jenta var svært syk den første tida og hun måtte ligge flere måneder på sykehus. Det var dramatisk, og tilstanden var så alvorlig at hun ikke kunne få tilstrekkelig hjelp ved det offentlige sykehuset. Hun kom på det private, rådyre, som er nesten like godt som norske offentlige, og etter flere måneder var hun utenfor fare og hun ble helt frisk. Så langt en solskinnshistorie.

Men vennene mine var i den tidlige etableringsfasen da datteren ble født, og de hadde den gangen ikke råd til å betale den dyre forsikringen. Resultatet ble nesten økonomisk ruin. De fikk en gigantisk regning som de selvfølgelig ikke kunne betale.
Selv her i Norge må man være særdeles velstående for å betale en slik regning. Derfor måtte de ta opp et kjempemessig lån som de regner med å måtte betjene så lenge de lever. Jeg kan forsikre at renter og avdrag på et slikt lån utgjør en betydelig del av av den månedlige inntekten og at det blir fryktelig vanskelig å få endene til å møtes. Dette venneparet mitt tjente såpass godt at de med et nødrop greide å få det til å gå rundt, selv om det gjorde tilværelsen økonomisk kjempetøff for dem, - men for veldig mange er det helt umulig.

Det finnes mange som har det som mitt vennepar, og det finnes også mange som ikke har råd til livreddende medisinsk behandling.

Men da betaler de vel lite skatt i Belgia? NEI, de gjør ikke det.

Skattenivået er betydelig høyere enn i Norge. En enslig mor betaler f.eks i dag over 50% skatt.

De har nemlig et mye dyrere byråkrati i Belgia enn i Norge, og de bruker mange penger på f.eks motorveier i hele landet og gatebelysning langs alle motorveiene, ikke bare i tettbygd strøk. Energisløsing i et land som er fattig på egne energikilder. Dessuten er landet i praksis delt i to, det fransktalende Wallonia og det nederlandsktalende Vlanderen, og dette fordyrer administrasjonen av landet betraktelig.

Så er vel forholdene i Belgia generelt spesielt dårlige? Nei og atter nei! Ifølge FN er Belgia et av verdens beste land, men det er likevel et langt stykke opp til velferdstilbudene i Norge.

Myten om dårlige sykehus, høyt skattenivå og mye byråkrati i Norge er utbredt blant mange nordmenn, men den er ikke sann.

Det er kjempebløffen som noen på høyresiden prøver å innbille folk og som nører opp under misnøye, sutring og klaging. Dette betyr ikke at jeg er blind for noen mangler i det norske helsevesenet. Jeg ser at det finnes forbedringspotensiale og jeg er heller ikke motstander av private supplement i helsetjenesten. MEN sett i forhold til omtrent alle andre land, er vi priviligerte, og fordi mesteparten av helsestellet er offentlig, kan alle i landet få nytte av det, uansett bosted og personlig økonomi.

I altfor mange land, også i den rike delen av verden, blir dessverre private sykehus stadig mer utbredt på bekostning av offentlige, med det resultat at mange mennesker ikke har råd til å få nødvendig behandling.

USA er som på så mange andre felt, en versting også her. Forholdene i USA for de stadig flere fattige i landet kan det skrives mye om, men i dette innlegget vil det føre for langt å gå inn på problemene for de fattige amerikanere som dør fordi de ikke kan finansiere nødvendige operasjoner eller livreddende medisinsk behandling.

Vi i Norge har HELDIGVIS fremdeles en godt fungerende velferdsstat, selv om den har sine mangler. Men den står i fare, fordi den er sterkt truet av høyrekreftene i landet vårt. Når jeg sier "høyrekreftene", tenker jeg særlig på Fremskrittspartiet.

Jeg har ofte lurt på om FrP-tilhengere er klar over at den velferdsstaten som også de har god nytte av, faktisk er kjempet politisk fram og ikke er noen naturgitt selvfølge. Den vil bryte sammen om Frp skulle fått presse gjennom sin "kongstanke" om utstrakt privatisering.

Jeg ønsker ikke et samfunn med A og B-ordninger i helsevesenet, skolevesenet og eldreomsorgen. Forskjellen mellom folk er allerede stor nok, om vi ikke skal gjøre den enda større ved å la lommeboka bestemme hvilket sykehus vi skal bruke, hvilken skole barna våre skal gå på eller hvordan våre gamle skal tilbringe livskvelden. I stedet for å ty til private løsninger, må vi heller ruste opp våre offentlige skoler, sykehus og aldersinstitusjoner, med flere ansatte og bedre bygninger og utstyr.

La oss hegne og verne om vår samfunnsmodell!
Ingen amerikanske tilstander i det norske helsevesenet!

LIKE GOD OFFENTLIG BEHANDLING: HELSETJENESTER, SKOLEGANG OG ELDREOMSORG TIL ALLE !

Carpe Diem! Memento Mori.

2006-09-30T16:17:00.000+02:00

I dag minnes jeg et menneske jeg har elsket og som døde på morgendagens dato, 1. oktober.
Jeg tenner et lys for ham og er ham takknemlig for alle de gode årene vi fikk sammen, og for våre felles barn. Lyset symboliserer jeg ved et bilde av en av våre sønner i pilegrimsbyen Lourdes.

De aller fleste mennesker opplever sorg flere ganger i sitt liv, og sorg er en allmenn erfaring. Slik er livet. Mye er usikkert om fremtiden, og det er mange ting vi ikke vet. Men noe vet vi helt sikkert, og det er at vi alle skal dø, og at alle de vi elsker skal dø. Døden er en del av livet.

Mennesket er tilpasningsdyktig. Det ser man ikke minst i krig, kriser, under sykdom og død.

” Som din dag er, slik skal din styrke være."

står det et sted i Bibelen, og jeg tror det ligger en dyp sannhet i det.
Som regel vil heldigvis sorgen forandre karakter og man kan se framover igjen. Savnet vedvarer lenger, så kommer vemodet, og etter en tid kan man tenke tilbake på mange gode minner med smil og glede.

Et sted, i en krypt ved en hodeskalle, står det :

MEMENTO MORI. (Husk at du skal dø)

”Slik du er nå, har jeg vært engang. Slik jeg er nå, skal du engang bli.”

Grip dagen! Husk å leve og elske mens du kan.

Jeg tenker på en svensk folkevise, og jeg gjengir et utdrag fra den:

Vänta inte med att sjunga tills du blir gammal för i så fall så kan det hända sig att du dör förrän du sjungit en enda sång.

Så därför är det bäst att ta det som det är, det är ingenting att göra åt. Du kan lika gärna vandra vägen framåt och le, det hjälper ej med sut och gråt, nej .

Vänta inte med att dricka tills du blir gammal för i så fall så kan det hända sig att du dör förrän du druckit en enda gång.

Så därför är det bäst att ta det som det är, det är ingenting att göra åt. Du kan lika gärna vandra vägen framåt och le, det hjälper ej med sut och gråt.

Vänta inte med att älska tills du blir gammal för i så fall så kan det hända sig att du dör förrän du älskat en enda gång.

Så därför är det bäst att ta det som det är, det är ingenting att göra åt. Du kan lika gärna vandra vägen framåt och le, det hjälper ej med sut och gråt.

Vänta inte med att älska tills du blir gammal för i så fall så kan det hända sig att du dör förrän du älskat en enda gång.

Carpe Diem!

2006-09-26T13:14:00.000+02:00

Kongehuset, Kåre Willoch og Israels Ambassade i Norge.

Til min forferdelse hørte jeg i går på radio Israels ambassadør si til NRK at Kåre Willoch og Jostein Gaarder kan ha medvirket til terrorplaner mot isralske mål i Norge. Ambassadør Miryam Shomrat sier til NRK at artikler som er skrevet av de to, kan ha inspirert terrorplanene som politiet mener å ha avslørt i Oslo Hun kritiserer også blant annet Kongehuset for ikke å ha kommet med støtte til jødene etter angrepet på synagogen i Oslo.
Jostein Gaarder skrev en artikkel i sommer som han fikk mye kritikk for og som enkelte oppfattet som antisemittitistisk.Kåre Willoch har ved flere anledninger prøvd å skape forståelse for palestinernes situasjon og har vært en uredd kritiker av israelernes blodige krigføring som han selv har sett resultatene av og av USA og Bush-administrasjonens aksept av denne krigføringen.

"Det "er så fryktelig at jeg mangler ord for å beskrive det", sier Kåre Willoch i et intervju med Vårt Land. Sammen med en delegasjon fra Flyktningerådet har den tidligere statsministeren besøkt Israel og de palestinske selvstyreområdene. Og klarere enn han nok hadde ønsket har Kåre Willoch de siste dagene blitt øyenvitne til den brutalitet en okkupasjon fremelsker. Vi får nesten daglig illustrert at hovedproblemet er et israelsk okkupasjonsregime som ikke bare knuser ethvert håp om at palestinerne kan få sin egen stat, men som også fører en politikk som er nødt til å gi næring til mer vold og økende terrorisme. Dette siste var et av Kåre Willochs klare budskap etter besøket i Midtøsten "

Etter mitt syn har Jostein Gaarder og Kåre Willoch bidratt til å sette søkelyset på hva israelsk undertrykking og krigføring medfører av tragedier og lidelser for dem som er ofrene i konflikten, og jeg kan ikke med min beste vilje skjønne at Israels ambassadør kan mene at dette er antisemittiske uttalelser eller at det inspirerer til vold og terror. Hennes kritikk av Kongehuset har jeg heller ingen forståelse for.
Man må kunne være i stand til å skjønne at berettiget kritikk av et politisk regime ikke er det samme som jødehat, for ikke å si oppfordring til terror mot israelske mål i Norge!

Jeg har i

mitt forrige blogginnlegg

advart mot antisemittisme, altså hat mot jøder som gruppe, men man må kunne ha flere tanker i hodet samtidig. Det må være lov til å være motstander av Israels politikk uten å bli stemplet som antisemitt. En slik sammenblanding av begreper kan bidra til å kneble en viktig demokratisk debatt. Staten Israel må tåle kritikk for sine handlinger uten at israelerne skal prøve å målbinde kritikerne med å trekke fram antisemittisme-beskyldninger.
Jeg mener at Israels ambassadør begikk skivebom ved å tillegge Kåre Willoch og Jostein Gaarder meninger de ikke har og til og med beskylde dem for å bidra til terror, og jeg håper hun trekker uttalelsene tilbake. Å beskylde Kåre Willoch for oppfordring til terrorisme, og å kritisere kongehuset for manglende sympati, er mildt sagt udiplomatisk!

Kongehuset er som vi avskåret fra å svare.

Det er bra at Jonas Gahr Støre tok til motmæle mot dette utspillet. Jeg tror at både Israel og jødene i Norge risikerer å tape sympati i Norge ved denne typen offentlige uttalelser, for folk flest ser nok at dette var en usaklig utalelse. Det kan få motsatt effekt enn det ambassaden ønsker og bli en belastning for norske jøder. Derfor blir det dobbelt beklagelig

Etterord til dette innlegget: Jeg hørte nettopp at diplomaten tar selvkritikk for sitt utspill mot Kongehuset. Det er bra. Det var bare så synd at hun i det hele tatt kom med dette utspillet. Jeg skjønner ikke hva agendaen hennes var.

2006-09-17T23:13:00.000+02:00

NEI til ANTISEMITTISME !

En mann skjøt i natt flere skudd mot synagogen i Oslo, og gjerninsmannen er fremdeles på frifot. Det er få spor etter synagoge-angrepet, sier politiet til VG. Når jeg skriver disse ordene, kan vi ikke vite om angrepet i natt har noe å gjøre med Israels politikk i den senere tid, eller hva som er årsaken til attentatet. Men vi vet at synagogen og den israelske ambassaden er blant de fremste terrormål i Norge. Det er skremmende.

Jeg er sterkt kritisk til den israelske stats krigføring i Libanon og i Gaza, og jeg er også kritisk til USAs holdning i disse konfliktene.
MEN jeg mener at man i den komplekse verden som vi lever i MÅ ha flere tanker i hodet samtidig. Jødene i Norge er uskyldige i staten Israels krigshandlinger.

Sannheten er også at ortodokse jøder er motstandere av den folkerettsstidige bosettingen på Vestbredden. De er motstandere av sionismen, altså av at jøder skal bosette seg på jord som tilhører andre folk. I likhet med de ortodokse jødene er jeg også motstander av sionisme som er en politisk bevegelse, og som ikke må forveksles med tro og etnisitet.

Men jeg er like stor motstander av antisemittisme, altså jødehat. Historien burde ha lært oss hva antisemittisme kan føre til. Jødehatets tid burde være over nå.
Bildet er privat fra besøk i konsentrasjonsleiren i Auswitz, og en påminnelse om hva som skjedde i hjertet av Europa for bare 65 år siden. Glem ikke 2. verdenskrig! La oss alle besinne oss. I Europa og i Norge.

Dette må aldri skje igjen!

Rett ikke baker for smed! Si NEI til jødehat!

NEI til ANTISEMITTISME!

2006-09-16T17:25:00.000+02:00

Etterord til det forrige innlegget mitt om Paven og Muslimene:

Paven mente ikke å kritisere muslimer, men han oppfordret derimot til respekt og forståelse mellom religionene, og nå beklager han dypt at han er blitt misforstått. Blogginnlegget mitt om Paven og Muslimene må må leses i lys av denne nye innsikten.
.
Jeg mener at Paven og kommunikasjonsrådgiverne i Vatikanet nok burde ha forutsett hvordan mediene og folk flest ville tolke dette at han siterte en middelaldersk keiser, men:

Paven og Den Katolske Kirke ønsker samarbeid, forståelse og dialog med verdens muslimer. Jeg må tilføye at dessverre synes det ikke som om alle i den kristne kulturkrets er enig med Paven.

2006-09-15T21:55:00.000+02:00

Pave Benedikt XVI har i en tale sitert den bysantinske keiseren Manuel II Palaeologus, som på 1300-tallet sa at alt Muhammed sto for var ondt og umenneskelig. Dette er altså over 700 års gammelt utsagn i ettertid av kristnes hærføreres blodige korstog i Midt-Østen, og i frustrasjon over at de tross sine krigerske anstrengelser tapte mot dyktigere og bedre organiserte krigere.

Med dette utspillet bekrefter dessverre Pave Benedict på nytt det mange katolikker og også vi som er godt kjent med katolske mennesker og land, har tenkt og delvis sagt høyt lenge:Det var et dårlig valg av pave denne gangen. Jeg skjønner ikke hvorfor han ble valgt, men han har jo lenge vært en sterk karriere/levebrøds-teolog med store personlige ambisjoner. Han var forøvrig aktiv i Hitlerjugend under 2. verdenskrig og var den gang mot alt som nazistene ikke likte, f.eks jøder, så han er ikke ukjent med å bifalle vold og terror selv. Det blir kanskje litt usaklig å blande hans fortid inn, men det må være lov når han selv stadig vekk viser dårlig politisk og teoligisk skjønn i dag, og når han i en tid der interreligiøs forståelse er av avgjørende betydnig som et nødvendig, men ikke tilstrekkelig virkemiddel for å oppnå fred, kommer med den slags utspill.

Sannheten er at mange katolikker, også prester, har meldt seg ut av den katolske kirke i protest mot paven, ikke fordi de har mistet sin katolske tro, men fordi de mener paven står så uendelig fjernt fra det de fleste katolikker tror og mener.

Katolikker har jevnt over et meget godt forhold til muslimer og har stor respekt for deres tro. Det foregår mye interreligiøst samarbeid mellom muslimer og katolikker for gjensidig forståelse og respekt. Paven er her på kollisjonskurs med dem han skal være overhode for, og jeg regner med at stadig flere katolikker med sorg melder seg ut av Kirken.

Kristendom, jødedom og islam er de tre store monoteistiske skriftreligioner og de er meget nært beslektet. Jødedommen har den mest "krigerske" profil: Øye for øye, "Guds utvalgte folk "etc.
Kristendom og islam er i utgangspunktet fredelige religioner, MEN en del politiske grupper har ALLTID klart å legitimere sine voldshandlinger med tro, i alle religioner.Skal vi f.eks kalle Bush og USA kristenamister når de ødelegger Irak UTEN GRUNN?Og Israel jødedomister når de begår ufattelige forbrytelser mot sivilbefolknineg i Gaza og Libanaon med verdens tredje største militærmakt?

Islamisme er kort og tabloid sagt en POLITISK bevegelse som er sprunget ut av frustrasjon mot Vestens overmakt og den imperialisme og overgrep muslimske land har blitt utsatt for i århundrer. Begeret er fullt for mange nå.De kan nok prøve å LEGITIMERE det i religion, men det er politiske bevegelser.Det er høyst forståelig at vanlige muslimer reagerer når paven kommer med slike uttalelser.Jeg vil f.eks. helst ikke bli kalt for terrorist fordi jeg er oppvokst i en kristen kulturkrets akkurat som Bush og hans ødeleggelsesmaskineri..

Dette utspillet mot muslimene er bare et av mange eksempler på at paven er i utakt med sin kirke. Andre eksempler er motstanden mot prevensjon. Når en pave ikke ser nødvendigheten av og nekter bruk av kondomer i afrikanske land der hele voksenbefolkninger er i ferd med å dø ut pga AIDS og barna må klare seg selv, ser jo de fleste katolikker at paven lever på en annen mental og etisk planet enn dem.

Ratzinger er en svært konservativ, nærmest reaksjonær teolig, og reflekterer ikke den katolske kirke i dag.Det er også mange andre interne stridstemaer i Kirken, men det er for mer spesielt interesserte, så det skal jeg ikke berøre her.

JO, jeg tar sterk avstand fra vold og terror.Jeg tar sterk avstand fra USAs krigføring og ødeleggelse av Irak med de enorme tragediene som skjer. I dag, 3 år etter at Bush erklærte krigen for over og seieren som vunnet, dør det ca 100 irakere hver dag som følge av denne krigen.

Jeg tar sterk avstand fra USAs praksis med dødsstraff, og med samme praksis i bl.a Kina, Iran og Saudi-Arabia. Det er de 4 verstinglandene.Jeg tar sterk avstand fra Israels sionisme, som i praksis er en rasistisk apartheidspolitikk, for det er de facto det de driver når de tilraner seg landområder som andre folkeslag eier, jamfør folkeretten.Uansett hva vi måtte mene:

Det er et faktum at Israel og USA er de landene som har de farligste og mest slagkraftige masseødeleggelsesvåpnene OG som både har evne og VILJE til å bruke dem folkerettsstridig mot andre forsvarsløse mennesker. Ja, Hizbollah har også brutt folkeretten, men Israels militære operasjoner er så langt mer brutale og mange av dem var slett ikke for å ramme Hizbollah, men for å ramme sivilbefolkningen og å gjøre landet ubeboelig. Det har til og med mange toneangivende israelere innrømmet.Hvorfor sprøytet de 1 million klasebomber over Sør-Libanon de siste 72 timene før våpenhvilen skulle tre i kraft? Det kan man jo spekulere over.

Jeg stoler ikke på Bush-administrasjonen og jeg stoler ikke på de "analysene" som kommer derfra.
OLJE, penger, land, vann, makt er stikkord.

Libanonkonflikten begynte kanskje med tilfangetakelsen av israelske soldater, og jeg forsvarer ikke det. Men de ønsket utveksling med libanesere som satt uskyldig fanget i israelske fengsler. Så hvorfor kunne ikke Israel gå med på det?

Dessuten må man ikke glemme hva Israel hadde bedrevet på Gazastripen i forkant. Hamas og Hizbollah har riktignok svært lite med hverandre å gjøre, men felles for dem er naturligvis at de frykter Israels militærmakt, med god grunn. Hvor lenge skal Israels naboer snu det andre kinn til og bare se på at landene de bor i bli ødelagt?

Husk også at Israel drev illegitim okkupasjon av Libanon i 22 år, mer enn 4 ganger så lenge som nazistene var i Norge, og at det var som reaksjon på denne okkupasjonen Hizbollah ble dannet som en motstandsorganisasjon mot okkupantene.Jeg tror at man kan oppnå fen bærekraftig fred i Midt-Østen hvis og BARE hvis Israel trekker seg tilbake til de landområder i hadde før krigen i 1967. Det som FN annerkjenner. Da vil nemlig årsaken til mye av den terrorismen vi ser av islamister forsvinne, og da vil det heller ikke bli så lett å rekruttere nye unge menn og kvinner som er villig til å dø i terroraksjoner mot Israel eller USA .Palestinaspørsmålet er alle konflikters mor i området.

Det er ikke overraskende at USA reagerte etter tragedien 911 for 5 år siden. Men jeg skjønner ikke at de virkelig trodde at de skulle knekke Al Quida i Afghanistan, når de måtte vite at dette er en INTERNASJONAL organisasjon spredt over store deler av verden, også i Europa og i selveste USA, og at de hadde sitt opphav blant rikmannssønner i Saudi-Arabia, som forøvrig er særdeles nært knyttet til USA, eller rettere sagt til Bush-familien og kretsen rundt dem, ikke minst økonomisk.
Jeg var mot krigen i Afghanistan, og den livsfarlige hengemyra som er der nå, har bare forsterket mitt syn. Likevel kan jeg forstå det rent psykologisk så kort tid etter sjokket 9/11.

Men krigen mot Irak finnes det etter mitt syn INGEN unnskyldning for. Amerikanerne tror ikke selv på at Bush & co hadde noen gyldig grunn til denne krigen. Ikke var der masseødeleggelsesvåpen, (som forøvrig USA først utstyrte Saddam med til Iraks krigføring mot Iran og etterpå ødela), og selvsagt hadde sekulære Saddam Hussein ikke noe med 11/9 å gjøre.
Mitt poeng er altså IKKE å forsvare islamstisk terror, men akkurat som jeg kan forstå psykologien bak krigen i Afghanistan, kan jeg forstå psykologien til dem som blir islamistiske aktivister.

Terrorren er farlig, - men kanskje er "krigen mot terror" som USA fører, enda farligere? Jeg tror ikke man klarer å fjerne terror før man klarer å fjerne årsakene til terror.Krigføring av militært overlegne makter forsterker dessverre bare terroren.Vold skaper vold. Vi har opplevd en tragisk voldsspiral.

Og for å komme tilbake til utgangspunktet: Pavens utsagn var smakløst. Jeg beklaget Magazinets handlinger i vinter, men fra denne sekteristene nisjeavisen var det vel ikke mer å vente. Likevel: at overhodet for verdens største kirkesamfunn skulle gjøre det, er sjokkerende for mange katolikker, som skammer seg over pavens uttalelser.Muslimer er like lite terrorister som vanlige kristne er det, på tross av Bin Laden og andre terrorister og på tross av Bush og Israels brutale og hensynsløse krigsmaskineri - uten sammenligning forøvrig.

Det var synd at Al Gore ikke ble president i USA i 2000, da han hadde flere stemmer fra folket enn Bush.Det var synd at demokratiet i USA ikke fungerte som det skulle da.Hadde demokratiet i USA fungert som det skulle den gang, ja, så hadde kanskje verden sett annerledes ut i dag.

2006-09-11T21:20:00.000+02:00

Dette er min første tekst på blogspot. Jeg har bloggerfaring bl.a fra VGB, avisen VGs blogg, og jeg kommer sannsynligvis til å fortsette å blogge der også,men jeg føler nå at tiden er inne til å skape min egen blogg der jeg vil skrive om litt andre emner enn jeg skriver om på VGB.

VGB er blitt stort og uoversiktlig og det er vanskelig å finne de virkelig gode bloggerne. De finnes, og jeg har funnet mange jeg setter stor pris på, men de forsvinner ofte i mye uinteressant støy, småprat og chat. Jeg føler meg bare delvis hjemme der nå.

Jeg vet ennå ikke helt hvordan jeg kommer til å bruke denne bloggen eller hvor mye og ofte jeg kommer til å skrive, men jeg tror jeg kommer til å poste de tekstene som jeg legger mest arbeid i og vil ha full råderett over her og andre tekster på VGB.

Jeg håper å kunne skrive om mine lidenskaper musikk og litteratur, om komponister og forfattere jeg elsker, om enkeltbøker og enkeltstående musikkverk.
Musikk er nesten en livsnødvendighet for meg, og jeg har lyst til å skrive om dirigenter, orkestre, enkelutøvere og uforglemmelige konsertopplevelser. Min musikksmak er allsidig, men det er den klassiske kunstmusikken som står mitt hjerte nærmest og som jeg har mest lyst til å skrive om.

Jeg gjør meg noen tanker her jeg starter denne bloggen 11.september 2006, 5 år etter tragedien da Twin Towers raste sammen,over 3000 uskyldige mennesker mistet livet og verden ble forandret og et farligere og mer uforsonlig sted for oss alle.
De aller fleste fikk nok sjokk dagen for 5 år siden, og vi følte sterkt med ofrene og de pårørende i USA. En sympatibølge skyllet over det amerikanske folket.
Men etterpå har mye skjedd som ikke er lett å akseptere og forstå. Sympatien for USA har i store deler av verden vendt seg til skepsis og mistro. Bush-administrasjonen får sterk kritikk fra store deler av verden - ikke uten grunn.

Jeg regner med å drøfte internasjonal politikk på denne bloggen, og da er det nærliggende å fordype seg i både årsakene til og konsekvensene av de internasjonale konflikter og tragedier som dessverre pågår.

Dessuten ser jeg fram til å bli kjent med andres blogger, lese, lære og kommentere. Dette blir spennende.