2007-05-01

Gratulerer med Første mai-dagen! Som en duva.

Jag vakade ensam i natten
i huset där mänskorna sov.
Där ute var sommaren gången
och luften var kylig och rå
En fågel flög in genom fönstret
med vingarna röda av blod.
Och jag tog den i kupade händer
som en duva som en duva .
Och jag tog den i kupade händer och huttrade till där jag stod

Den kom som en jagad om natten,
en flykting från främmande land ,
som en som har räddat sej undan
när alla dom andra försvann .
Den kom med en doft utav rosor
som någon har trampat itu
och med ljus ifrån slocknade stjärnor
som en duva som en duva
Med ett ljus ifrån slocknade stjärnors
om någon har stampat till grus .

Men den som en gång har levat i frihet
vill ut i det fria igen
Och den som en gång har bli'tt jagad på flykten
kommer alltid att drömma sej hem.
En fågel med stukade vingar
har slagit sej ner i vårt hus
med drömmarna röda av rosor
och ögonen fyllda av ljus .

Jag vårdar den ömt som ett minne
av nåt som jag aldrig har sett.
Och jag vet att min fågel ska flyga
som en duva som en duva
Och jag vet att min fågel ska flyga
som en duva tillbaka igen.
Dessverre er mange mennesker på flukt fra krig, nød, redsler og undertrykking. På årets festdag for solidaritet og samhold både nasjonalt og internasjonalt går mine tanker til alle mennesker som er på flukt fra sine hjem og sine land, og som lever i uvisshet om hva framtiden vil bringe. Særlig tenker jeg på flytningene fra Irak, Afghanistan, Palestina og Somalia, både intern-og eksternflyktningene, og den tragedie de gjennomlever.
Dette synes jeg kommer godt fram i Mikael Wiehes klassiske sang, Som en duva. Den ble opprinnelig skrevet med tanke på flyktningene fra Latin-Amerika, særlig Pinochets Chile, og disse flykningene ville hjem igjen til et nytt og fritt land. I dag er det mange som ikke kan reise hjem. De har ikke noe hjem å reise til.
La oss ta flykningene i mot "som en duva med vingarna röda av blod."
Internasjonalen er arbeidernes internasjonale kampsang fremfor noen. Den ble skrevet av en franskmann under Pariserkommunen i 1871, og er senere oversatt til utallige språk.
Her finner du mange versjoner av Internasjonalen. Trykk og nyt de forskjellige
versjoner.
Gratulerer med Første-mai-dagen!

2007-03-03

Opprop mot justismord og henrettelse i Texas 7. mars.

Du kan være med på å hindre at en uskyldig mann blir henrettet i Texas onsdag 7. mars!

Dessverre har USA ikke avskaffet dødsstraff ennå. Denne barbariske straffen hører ikke hjemme i et sivilisert samfunn.

Ekstra ille blir det når en uskyldig blir henrettet. Et justismord er uopprettelig. Nå er faren overhengende for at et justismord blir begått om få dager.

Joseph Nichols har sittet i dødscelle i 25 år for en forbrytelse han etter all sannsynlighet aldri har begått. 25 år har han sittet og ventet på å bli henrettet, fra han var 20 år!

I 1980 ranet den 19-årige Joseph Nichols og 24-årige Willie Williams, begge svarte, en dagligvarebutikk i Houston, Texas. En kvinne ble tragisk skutt og drept under dette ranet. Willie Williams, som var 24 år da ranet ble begått, tilsto drapet. Han ble dømt til døden for drapet og henrettet i 1995.
På tross av at man både har dømt OG henrettet en gjerningsmann, ble ikke juryen enige om skyldspørsmålet. Rettsaken mot Joseph Nichlas kom nemlig opp igjen, og da forandret aktoratet argumentasjonen og hevdet at det var Nichlas som var drapsmannen. De underslo vitneforklaringer som kunne bevise at Nichlas var uskyldig.
Derfor ble Joseph Nichlas dømt til døden i mars 1982. Nå er det bestemt at han skal henrettes 7. mars.

Altså: I stedet for å la tvilen komme begge tiltalte til gode og frikjenne begge for drap, slik man ville gjøre i alle siviliserte demokratier, velger juryen i Texas å dømme begge for det uhellssvangre og uoverlagte skuddet.
I tillegg får begge, både den skyldige og den uskyldige, dødsstraff. Hvis ikke myndighetene i Texas omgjør sin beslutning, blir den andre dødsdommen fullbyrdet 7. mars.

Amnesty International er blant dem som arbeider hardt for å hindre at denne fryktelige uretten skjer.

Nå er en internasjonal underskriftskampanje mot dødsstraffen i innspurten. Alle underskrifter teller. Det er viktig å legge press på myndighetene. Du kan være med på Amnestys opprop mot likvidasjonen av en uskyldig mann, som allerede har sonet 25 år, mer enn noen nordmann i moderne tid har gjort uansett forbrytelse.

Sitat fra Amnesty International:

Siden USA gjenopptok dødsstraffen i 1977 har 1063 henrettelser funnet sted. 384 av disse, eller 36%, har funnet sted i Texas. I 2006 henrettet Texas 24 personer, 5 ganger så mange som neste stat. Rase/etnisitet ser ut til å ha en stor betydning for bruken av dødsstraff i USA. Det blir drept like mange hvite som svarte i USA, men 80 % av de dødsdømte har drept en hvit. En svart som dreper en hvit har 11 ganger større risiko for å bli dødsdømt enn en hvit som dreper en svart. Dette tyder på at rettsvesenet ikke behandler hvite og svarte likt.


Du kan lese mer om bakgrunnen for den hårreisende dommen og skrive under på oppropet mot henrettelsen


Det tar deg under ett minutt å skrive navnet og epostadressen din.

Amnesty International engasjerer seg verden over mot henrettelsen, og også studenter i Texas engasjerer seg både mot dødsstraff generelt og mot henrettelsen av Joseph Nichlas spesielt. Bloggen Texas Students Against the Death Penalty
finner du her . Her finner du flere opplysninger om saken.

Si NEI til dødsstraff og JA til en sivilisert strafferettspleie!

2006-12-06

Tanker om alternative julegaver på dagen for St. Nicholas.

JULENISSEN er verken fra Norge, Finland eller Nordpolen, og han er heller ikke en fantasifigur. Han kommer derimot fra Tyrkia.
Han ble født ved den tyrkiske middelhavskysten og ble døpt Nicholas. Foreldrene hans døde tidlig. De var rike mennesker, og Nicholas arvet en betydelig formue.

..
Som 15-åring kom i kloster. Eter noen år som munk i klosteret ble han valgt til biskop av Myra, 30 år gammel.

St, Nicholas brukte sin store formue på å hjelpe folk som var i nød. Særlig hjalp han fattige barn med gaver, og mange mener at dette er starten på skikken med julegaver .

En kjent legende om ham er historien om tre unge jenter som var for fattige til å gifte seg fordi faren ikke kunne betale den nødvendige medgift, og derfor hadde faren bestemt seg for å selge dem til en bordell. Legenden forteller at Nicholas ga dem tre gullepler som han kastet ned gjennom pipen om natta, og at de unge jentene på denne måten fikk penger nok til medgift slik at de kunne gifte seg og slippe å arbeide som prostituerte. Av denne grunn kan man ofte se St. Nicholas avbildet med treepler i hånden, og denne legenden er også bakgrunnen til at man legger gaver til barna i strømper natt til sjette september, leller natt til 25. desember, som det har blitt i mange land.
.
St. Nicholas ble helgenkåret rundt år 600, og alle fortellingene om hans godhet og gavmildhet er en vesentlig grunn til at han ble kanonisert. Han er først og fremst beskytter for barn, sigøynere, unge kvinner og gamle menn. Helgendyrkelsen av han startet i Midt-Østen, og senere forflyttet den seg vestover, først til Italia og senere til Spania.

Dagens dato, 6. desember, er St. Nicholasdag, og i middelalderen var det en dag da barna fikk gaver og man gikk i opptog til minne om St. Nicholas.

Fremdeles blir St. Nicholas feiret. Han ble utnevnt til å være Amsterdams offisielle beskytter, og St. Nicholas-feiringen står fortsatt sterkt i Belgia og Nederland. Her får barna gaver 6. desember, og ikke i jula, slik vi er vant til. På nederlandsk kalles han for Sinterklaas, og det var gjennom nederlandsk emigrasjon at julenissen kom til USA der han ble omdøpt til Santa Claus.Som vi vet, endret St. Nicholas-tradisjonen karakter da de kom til USA. Tanken på å glede hverandre og å hjelpe fattige, ble etter hvert erstattet med overdrevent kjøpepress, kommersialisering og stress.

Coca-Cola-kompaniet har bl.a tatt julenissen i sin favn, og Phil Mooneys uttalelse: America needs a hearty symbol of happy consumerism” forteller at vi har kommet langt bort fra biskopen av Myras grunntanke.
Materialisme, overforbruk, fråtsing og gavehysteri har tatt mye av gleden bort fra jula.Hvor ofte er det ikke vi kjøper totalt unødvendige og overflødige ting til folk som verken trenger det eller ønsker det?
Er det bra at unge mennesker bombarderes av kommersielle krefter som vil ha deres oppmerksomhet og penger?
Hvordan skal ungdom rustes til å håndtere kjøpepresset i vår rike og kommersialiserte del av verden?

Jeg er sikker på at mange har kjent en usigelig tomhet når de første juledag ser alt innpakningspapir som flyter rundt og alle unødvendige gavene de har mottatt. Barn får så mange gaver at det går helt rundt for dem, og det blir altfor mye til at de kan glede seg over hver enkelt ting.

Hva om vi begynte å tenke alternativt når vi skal gi julegaver?

Hva om vi ga hverandre ett års medlemskap i en humanitær organisasjon, f.eks Redd Barna, Røde Kors, Flyktningehjelpen eller Amnesty? Eller kanskje i Fremtiden i våre hender eller Bellona?
Av immaterielle gaver kan man f.eks gi billetter til konserter, teaterforestillinger eller andre opplevelser.
Kanskje grandtante setter mer pris på en hjemmelaget formkake, gode krumkaker, en, sildesalat eller likør framfor en pyntegjenstand hun ikke trenger og ikke ønsker.

I Norge har vi et forbruk som ikke er bærekraftig. Hvis alle skulle leve som oss, ville vi hatt bruk for 3,8 jordkloder.
Vi ser en dramatisk klimaforandring, og hører at over 3700 arter dyr og planter er truet i Norge . Dette er dramatiske tall.
Samtidig viser undersøkelser at folk er villig til å forandre på livsstilen for å berge miljøet.
Derfor er mitt ønske på St. Nicholas dag, selveste julenisse-dagen, at vi kunne forandre våre kjøpevaner, både i året som helhet, men ikke minst nå før jul.

Jeg ønsker at vi skal gi hverandre gaver, men la oss gi hverandre gaver med menig, og aller helst gaver som kan hjelpe andre, nemlig dem som virkelig har bruk for det, akkurat slik julenissen selv, St. Nicholas gjorde.
Kanskje det vil gi oss en mer gledelig og fredelig jul og førjulstid enn den vi har nå, enten vi er kristne, agnostikere eller ateister.

2006-12-02

Språk, kjønn og makt.

Språk er makt. Gjennom vårt språkbruk gir vi, bevisst eller ubevisst, uttrykk for våre holdninger. Under årsmøtet til Nord-Norges rederiforeningen, ble vår dyktige fiskeriminister, Helga Pedersen, bl.a kalt for ”samedame” av politiske motstandere. Noen mener at uttalelsene var på grensen til rasisme, mens andre mener at hun må tåle såpass. "Samedame" høres jo uskyldig ut, for verken det å være same eller det å være dame er mindreverdig i forhold til å være norsk herre. Likevel er jeg ikke tvil om at det lå forsøk på skjult hersketeknikk i utsagnet. Forholdet mellom samer og den øvrige nordnorske befolkning har nemlig historisk vært vanskelig, og samene har blitt diskriminert i mange århundrer. Derfor vil jeg bidra med et kvinnepolitisk manifest i dag, simpelthen ved å legge fram noen språkeksempler som kan antyde at noen muligens ennå tenker forskjellig om kvinner og menn:

HAN er godt skåret for tungebåndet.
HUN skravler altfor mye.

HAN stiller kritiske spørsmål.

HUN blander seg inn i alt mulig.

HAN er selskapelig anlagt
HUN flørter skamløst.

HAN har kvinnetekke og erfaring med kvinner.

HUN er løs på tråden og ”billig”.

HAN har ambisjoner.

HUN har spisse albuer.

HAN er dynamisk.

HUN er hysterisk.

HAN har hatt en hard dag.

HUN er frigid.

HAN viser sine følelser.

HUN skriker og hyler igjen.

Spørsmålet er jo: Finnes disse forskjellene i vår tenkning og tale om henholdsvis kvinner og menn fremdeles, eller er vi blitt mer likestilte enn disse språkeksemplene antyder?
Og: Ville de Nord-norske redere ha brukt hersketeknikker på en mannlig statsråd? Eller er hersketeknikker noe som bare blir kvinner til del?

2006-11-14

IRAK. GRÅT, elskede land!

Rundt hundre mennesker blir drept daglig i Irak, tror FN. Dette er med på å bestyrke min påstand om at Irak er blitt et mye verre land å bo i etter Saddams fall, og at en henrettelse av Saddam vil øke faren for ytterligere eskalering av den borgerkrigen vi ser begynnelsen av. I dag vil jeg, på bakgrunn av VGs artikler, prøve å vise til den nære historien, for den nære historien er viktig å kjenne om man skal forstå nåtiden. Dette innlegget mitt blir langt, lenger enn normalt, men jeg har tiltro til at politisk interesserte bloggere synes det er OK å lese en lang tekst en gang i blant.

Det var absurd av den politiske ledelsen i USA å gå til krig mot Irak med mistanken om masseødeleggelsesvåpen som vikarierende motiv. Vi vet at Irak ikke hadde disse våpnene og vi vet også at USA antakelig har mer av slike våpen og midler til å bruke dem verden over enn alle andre land til sammen. USA er også det eneste land som har brukt atombomber i krig, - for øvrig uten noensinne å be de overlevende i Hiroshima og Nagasaki om tilgivelse. De brukte atomvåpnene for å prøve ut virkningene av plutonium og uran, og det var ingen militær eller politisk grunn til å bruke våpnene, for Japan var klar til å kapitulere.

La oss se på Golfkrigen i 1990:

Irak gikk inn i Kuwait 2. august 1990. Kuwait var anerkjent av verdenssamfunnet som en suveren stat, selv om irakerne har en (begrunnet) annen mening enn FN her. Derfor hadde Sikkerhetsrådet dekning i folkeretten da det umiddelbart fordømte angrepet og krevde at Irak øyeblikkelig skulle trekke troppene tilbake. Det gjorde ikke Irak, til tross for at rådet fire dager senere innførte knusende økonomiske sanksjoner, som i følge CIA lammet praktisk talt all irakisk utenrikshandel, importen med 90 prosent og eksporten med 97. Sikkerhetsrådet vurderte ikke om disse sanksjonene ville være tilstrekkelige til å tvinge Irak til å rette seg etter påleggene, slik FN-paktens artikkel 42 forutsetter at rådet skal gjøre før det tyr til sterkere virkemidler. Etter tre måneder vedtok rådet derimot et amerikansk resolusjonsforslag som sa at dersom ikke Irak etterkom vedtakene innen 15. januar 1991, hadde ”medlemsland som samarbeidet med Kuwaits regjering” myndighet til å bruke ”alle nødvendige midler” for å gjennomføre rådets resolusjoner.

Alle som fulgte med, forsto at dette var godkjennelse til å innlede den krigen som USA hadde forberedt. Natten til 17. januar startet Operation Desert Storm. Etter fem – seks ukers massive flyangrep, fulgt av en tung landmilitær offensiv, ble de irakiske styrkene drevet på flukt. Den 28. februar kapitulerte Irak. Sikkerhetsrådet traff vedtak om våpenhvile i en ny resolusjon, som fastsatte at alle landets kjemiske og biologiske krigsmidler og alle raketter med noen rekkevidde var illegale og skulle fjernes.


Irak ble dermed pålagt strengere rustningsbegrensninger enn noen andre land har måttet godta siden den andre verdenskrigen. Resolusjonen tilføyde at de økonomiske sanksjonene ville bli opprettholdt inntil rådet fant at Irak hadde oppfylt alle kravene. På det grunnlaget kunne Irak behandles annerledes enn for eksempel USA. Dette er den rettslige bakgrunnen Bush jr. i 2002 utnyttet i sin kampanje mot det irakiske medlemmet av ”ondskapens akse”.

Når det gjelder Kuwait og spørsmålet om hvorvidt Irak brøt med FN , er det viktig å huske at staten Kuwait var blitt opprettet av den BRITISKE KOLONIMAKTEN og at Irak aldri hadde gitt opp sitt eget krav på landområdet. Saddam Hussein OG irakere flest var dessuten svært misfornøyd med at Kuwait bidro til å presse ned oljeprisene, og Saddam beskyldte det søkkrike sjeikdømmet for å tappe irakisk olje fra Rumaila-feltet, som krysser grensen mellom de to landene. I juli 1990 flyttet han hundre tusen soldater til grensen, uten at USA og dets allierte da advarte ham. Ti år tidligere hadde han gått løs på Iran og fått støtte til dette militære forehavendet fra USA, som likte Iran enda dårligere enn Irak. Washingtons ambassadør i Bagdad hadde heller ikke gitt Saddam Hussein inntrykk av at USA ville reagere så voldsomt om han angrep Kuwait.

H.C. Graf von Sponeck, som var FNs humanitære koordinator for Irak fra1998 til 2000, peker på at den gang Irak angrep Kuwait, var landets sosiale og økonomiske nivå i mange retninger, som når det gjaldt helse, utdanning og kommunikasjoner, på høyde med forholdene i de mest industrialiserte landene. De sosiale dataene var ypperlige, og Irak fikk en UNESCO-pris for sin innsats for utdanning. Takket være oljeinntektene og anstrengelsene til Saddam Husseins regjering var landet nær ved å bli et ”FIRST WORLD COUNTRY .

Men ETTER Golfkrigen var ødeleggelsene i Irak nesten ikke til å tro, og en FN-ambassadør uttalte at det kunne vekke tanker om verdens undergang. Irak ble brakt tilbake til en før-industriell tidsalder.” Etter ytterlig mange års sanksjoner var situasjonen om mulig blitt enda verre, og det FØR USAs siste ødeleggende støt mot landet. I en rapport til FNs menneskeretts-kommisjon pekte den belgiske folkerettseksperten Marc Bossuyt på at sanksjonene mot Irak er de mest vidtrekkende og totale som noe land har vært utsatt for.

All samferdsel, kraftforsyning og telekommunikasjon ble sterkt rammet under Golfkrigen i 1990, og på grunn av sanksjonene ble ikke blitt bygget opp igjen. Industrisektoren ble mer eller mindre ødelagt, og jordbruksproduksjonen led betydelige tap.

Det aller verste var imidlertid den helsekrisen som brøt ut etter at sanksjonene ble innført. Etter en solid undersøkelse i 1999 fastslo FNs barnefond UNICEF at mer enn 1,4 millioner mennesker var blitt ofre for helseskader på grunn av sanksjonene, og av dem hadde EN HALV MILLION barn mistet livet.

Kjernen i sanksjonene mot Irak var forbudet mot all utenrikshandel.

USA og Storbritannia truet systematisk med å legge ned VETO mot forandringer i sanksjonene på en slik måte at den irakiske befolknings liv og helse har blitt ofret. Etter å ha sett hvordan VETO-retten rammer de svakeste landene, ikke minst Libanon og Palestina, stiller jeg spørsmål om VETO-retten bør opprettholdes i FN.

Denis Halliday, som var assisterende generalsekretær i FN før han ble humanitær koordinator i Irak, trakk seg tilbake i 1998 med disse ord: ”Vi er på vei til å ødelegge et helt samfunn. Så enkelt og forferdelig er det. Det er ulovlig og umoralsk.”

Mest knusende er den rapporten som den belgiske folkerettseksperten Marc Bossuyt i juni 2000 la fram for FNs menneskerettighetskommisjon om ”de negative konsekvensene økonomiske sanksjoner har på utøvelsen av menneskerettighetene”.

Han hevder at både organisasjonene i FN-systemet, ikke-statlige organisasjoner, organisasjoner for humanitet og menneskerettigheter og forskere har dokumentert at sanksjonene mot Irak skapte en humanitær ulykke som var fullt på høyde med de verste katastrofene i verden i løpet av de siste tiårene. ”Noen ville gå så langt som å reise tiltale for folkemord”, sa han. I følge Bossuyt er det ingen tvil om at sanksjonssystemet er et brudd på gjeldende internasjonal humanitær rett og på loven om menneskerettighetene. Han finner det også helt klart at medlemsstatene i Sikkerhetsrådet er ansvarlige for ugjerningen, fordi de visste hva de gjorde. Under henvisning til artikkel II i konvensjonen mot folkemord skriver han: ”Sanksjonsregimet mot Irak har det klare mål med overlegg å påføre det irakiske folk livsvilkår (mangel på tilstrekkelig ernæring, medisin etc.) som er beregnet å skulle føre til dets fysiske ødeleggelse, helt eller delvis. I det øyeblikk en hadde klar dokumentasjon for at tusener av sivile var i ferd med å dø og at hundretusener ville dø i framtida dersom Sikkerhetsrådet fortsatte med sanksjonene, var ikke lenger dødsfallene en utilsiktet bivirkning. Sikkerhetsrådet hadde ansvaret for alle de kjente virkningene av aksjonene det satte i verk. Sanksjonsorganene kan ikke bli fritatt for å ha ”til hensikt å ødelegge” det irakiske folk.”

Regjeringen i Washington og dens meningsfeller unnskylder seg med at skadevirkningene angivelig skyldtes Saddam Hussein og ikke sanksjonene. Men selv om beskyldningene mot Saddam Hussein skulle vise seg å være riktige, unnskylder ikke det Sikkerhetsrådet . Det er ikke moralsk akseptabelt å gjøre barna til kasteballer i en politisk kamp mellom staten og verdensorganisasjonen, aller minst når skadevirkningene er så grusomme som i dette tilfellet. Selv om bare én av partene tok til vettet, skulle man i det minste tro at medlemslandene i Sikkerhetsrådet ville gjøre det. Men noen har et annet syn på saken. Da USAs tidligere utenriksminister Madeleine Albright i 1996 ble spurt på amerikansk TV om ikke prisen for sanksjonene var for høy når den innebar at en halv million barn mistet livet, svarte hun: ”Vi syns det er et svært vanskelig valg, men prisen, vi syns at prisen er verd det.”

Etter mye om og men og uten det minste henssyn til FN, fortsatte USA ”straffebombingen” av Irak , med den begrunnelsen at Irak ikke hadde samarbeidet fullt ut med FNs våpeninspektører. Dette er den makt- arrogansen vi har å gjøre med. Dette er hva Bush mener når han ber FN bli ”relevant”. FN skal lyde de store og sterke. FN skal nådigst få spille en statistrolle dersom det gjør hva USA vil. Hvis ikke, opptrer USA med følgesvenner på egen hånd.

Bush jr. hadde lenge ønsket seg en ny krig mot Irak. Forsøkene til de hemmelige tjenestene i USA på å avdekke en forbindelse mellom Al-Qaida og det irakiske regimet mislyktes riktignok. Men George W. Bush fant en annen krigsårsak. Iraks leder Saddam Hussein var etter hans mening et ondt menneske, som var livsfarlig både for USA og den øvrige verden dersom han skulle få hånd om masseødeleggelsesvåpen av samme slag som Bush selv disponerer til overmål. At Saddam Hussein også skulle være så dum at han brukte slike våpen til et angrep mot USA, som kunne gjengjelde ødeleggelsen tusenfold, har ikke Bush godtgjort. Heller ikke kunne han påvise at Irak, det utmattete landet hadde slike forbudte våpen, langt mindre at de var ferd med å bruke dem mot andre land. Beskyldningen om ondskap kan kanskje ha retorisk effekt, men noe folkerettslig kriterium er det ikke. Om det overhodet skal være berettiget å gå til et forebyggende angrep mot et annet land, krever folkeretten som et minimum at det er påvist en overhengende fare for at dette landet i neste øyeblikk innleder en militær aggresjon som motparten ikke kan avbøte på annen måte. Noen slik fare var overhodet ikke påvist.

Folk får styrket sine tvil om motivene til lederne i Washington om de kaster et blikk tilbake på den krigen Saddam Hussein startet mot Iran i 1980. Den varte i åtte år og krevde mer enn en million menneskeliv. I stillhet ga USA den irakiske lederen omfattende støtte i form av etterretning, økonomisk bistand, helikoptere og eksportlisenser som ga ham muligheten til å produsere de kjemiske våpnene som han først brukte mot Iran og siden mot det kurdiske opprøret i kjølvannet av Golfkrigen.

FN-eksperter i felten sendte rapporter til Sikkerhetsrådet om at Irak krenket internasjonal lov på det groveste og brukte kjemiske våpen mot iranerne. Men Sikkerhetsrådet nøyde seg med å be partene om å innstille fiendtlighetene og søke en fredelig løsning på konflikten. Rådet gjorde ikke det minste forsøk på å tvinge igjennom disse kravene. Det stemplet ikke Irak som angriper, påla ikke noen våpenhvile og truet ikke en gang med maktbruk for å få de krigførende parter til å respektere folkeretten. Gjennom åtte år lot medlemsstatene i Sikkerhetsrådet den blodige krigen gå sin gang.

Men de var ikke alle passive. De ledende våpenhandlerne i Sikkerhetsrådet forsynte begge parter rikelig med våpen, teknologi og etterretning som gjorde massenedslaktingen mer effektiv. De bidro til den og tjente penger på den. Mohammed Bedjaoui, som i mange år har vært president for Den internasjonale domstol, finner ingen annen forklaring på denne hjerteløse kynismen enn at de dominerende rådsmedlemmene gjerne så at de to regionale muslimske maktene utslettet hverandre gjensidig så langt som mulig.

Jeg gjentar det jeg skrev i mitt forrige innlegg:. Da Golf-krigen startet i 1990, hadde Sikkerhetsrådet vedtatt i alt 169 – et hundre og sekstini – resolusjoner med krav om at Israel skulle rette seg etter FNs vedtak om Palestina. Siden er det vedtatt enda flere. Israel har neglisjert hver eneste en. Men USA har ikke gjort det minste for at Sikkerhetsrådet med makt skulle sette en sluttstrek for Israels verdensrekord når det gjelder å krenke påleggene fra FN. Tvert imot har USA hele tiden vært Israels sikreste politiske, økonomiske og militære støttespiller. Selv etter at Bush senior hadde gjennomført en krig for å gjøre slutt på Iraks okkupasjon av Kuwait, skjedde ikke det minste tilløp til å true med makt for å stanse Israels okkupasjon av de palestinske områdene.

Respekt for FNs resolusjoner?

Den amerikanske presidenten hadde opprinnelig til hensikt å gå til krig mot Irak uten å legge veien om FN. Slik han tenkte, måtte supermakten USA ha frie hender til å hevde hva lederne oppfattet som landets nasjonale interesser, uten å være hemmet av de internasjonale lovene. Men for at politikken hans ikke skulle virke altfor arrogant, valgte Bush til slutt motstrebende å avvente behandlingen i Sikkerhetsrådet. Dette skapte visse vanskeligheter for ham. Etter egne utsagn har han hele tiden visst at Saddam Hussein hadde masseødeleggelsesvåpen, at mannen aktet å bruke dem og at det irakiske folket fortjente å bli befridd for en så ond leder (selv om opptil en halv million av dem skulle stryke med i operasjonen). Derfor var det bortkastet tid å sende internasjonale våpeninspektører til Irak. Risikoen ved denne prosessen var at inspektørene ikke kom til å finne noen forbudte våpen og at Sikkerhetsrådet derfor ikke ville vedta nye tvangstiltak mot landet. USA og Storbritannia tok ikke hensyn til hva våpeninspektørene fant ut. For disse to landene, som begge hevdet at de VISSTE at Irak har masseødeleggelsesvåpen, har avslo å gi inspektørene slike opplysninger som resolusjonen ba om, til tross for den respekt Bush later som man bør vise for rådets resolusjoner.

Den 7. desember 2002 ga Irak FN-inspektørene i Bagdad to eksemplarer av den detaljerte rapporten Sikkerhetsrådet hadde krevd om landets befatning med masseødeleggelsesvåpen.

Våpeninspektørene beholdt det ene og fordelte materialet mellom folk i felten og eksperter ved Det internasjonale atomenergibyrået i Wien (IAEA). Det andre eksemplaret ble brakt til FNs hovedkvarter i New York. Der dukket en amerikansk representant umiddelbart opp på kontoret til Hans Blix og sikret seg rapporten – et dokument på tolv tusen sider pluss atskillige disketter – før andre slo kloen i det. Presidenten opplyste at han hadde gått med på at bare de fem faste medlemmene i rådet skulle se hele rapporten. De andre skulle få forkortete ”arbeidseksemplarer”. Dette dokumentbeslaget, som ikke var hjemlet i noe rådsvedtak, er i strid med FNs prosedyreregler og med all normal organisatorisk praksis. Ethvert medlemsland i organet har rett til all dokumentasjon. Skulle rapporten forkortes, var det en oppgave for FNs generalsekretær og hans stab, ikke for supermaktens agenter.

Det later til at USA fikk befridd ”arbeidseksemplarene” for en liste over de amerikanske firmaene som i årenes løp har solgt Irak materiale som kunne brukes til produksjonen av masseødeleggelsesvåpen, blant dem firma som har gitt Bush rundhåndete bidrag til valgkampen. I Sikkerhetsrådet kjempet Frankrike og Russland, støttet av Kina, en lang kamp for å hindre at det amerikanske resolusjonsforslaget skulle gi USA automatisk rett til å gå til krig dersom Irak ikke rettet seg helt ut etter alle de mange bestemmelsene i resolusjonen, som er på fem sider, pluss et par siders vedlegg med ytterligere detaljer om våpeninspeksjonen. Under forhandlingene ga amerikanske representanter uttrykk for at de hadde Norge, med Bondevik II-regjeringen på sin side. Vi vet nå at det var splittelse i den norske regjeringen. Høyre logret for USA, men Bondevik nektet å være Bush-puddel i denne saken.. Utad uttalte de norske representantene seg forsiktig om verdien av enstemmighet, ikke om å følge bestemmelsene i FN-pakten..Takket være de franske og russiske anstrengelsene lyktes det å få med i resolusjonen en paragraf om at dersom inspektørene meldte at Irak ga usanne opplysninger eller ikke rettet seg helt etter rådets krav om avrustning, skulle Sikkerhetsrådet ikke godkjenne krig mot Irak, og USA med ”frivillige” gikk inn i Irak, mot FNs resolusjon.

Tragedien er nå et fullbyrdet faktum, og jeg vil komme tilbake til dagens situasjon i et senere innlegg.

Men husk: For å forstå nåtiden, bør man kjenne fortiden. Dette gjelder også i Irak. Dette er en bitteliten flik av forhistorien til dagens hjerteskjærende tragedie i Irak. Jeg klarte ikke å gjøre det kortere, og jeg er spent på om noen vil lese at så langt innlegg.

GRÅT, ELSKEDE LAND
!

2006-10-27

Blondinen, kinderegget og barnehagene.

Her forleden ble jeg "djupt såra og vonbroten" da jeg hørte Språkteigen på NRK. P2 radio.Der fikk jeg nemlig vite at ordet Kinderegg brukes som slanguttrykk for dumme brunetter.
Hvorfor: Jo fordi kinderegget er brunt utenpå, men lyst og tomt inni.

På vegne av samtlige blondiner vil jeg spørre:

Hvorfor tror alle at vi er så fullstendig blottet for evne til å tenke selvstendig?
Hvor kommer slanguttrykket fra?

En kjent blondine i kongeriket, nemlig Kristin Halvorsen, har i år gitt ordet Kinderegg en annen betydning. Hun skriver blant annet:

"Å skaffe full barnehagedekning var en av visjonene Gros kvinneregjering satt opp for 20 år siden. Vi skal klare det. Barnehager er bra for barna, men det er også bra for økonomien. På kort sikt frigjør det arbeidskraft, og på lang sikt vil det, som en frivillig start på utdanningsløpet, være en viktig brikke i å bygge opp landet til en kunnskapsnasjon. Det er kort sagt et kinderegg."

Så nå spør jeg:

Er det barnehagen eller dumme brunetter
som fortjener betegnelsen "Kinderegg" best?
Hva er forresten en "dum brunette"?
Finnes det slangord for dumme menn med brunt hår?
Hvem definerer hvem som er "dum"?
Er Kristin Halvorsen dum?
Er det helt tomt inne i hodet til Starlett?
Jeg protesterer mot grunnforutsetningen at alle blondiner er dumme. ;-)

2006-10-25

Snik-reklame på blogg.

Jeg hørte nettopp på NRK radio om noe jeg ikke har tenkt over før, nemlig at blogg i stadig sterkere grad blir brukt til markedsføring av forskjellige varer og tjenester. Dette gjelder først og fremst blogging på portaler som ikke har moderatorfunksjon.

MacDonalds betaler f.eks enkelte bloggere 10 dollar for hvert innlegg de skriver om kjeden, hørte jeg i radioinnslaget. Øl-fabrikanten Heinecken bruker samme metode, og det er mange flere aktører i dette markedet.
Bloggere som driver skjult markedsføring for enkelte produkter, skriver produktnavnet i stikkordene, og dermed får produktet flere treff når man googler på ordet.

Fagfolk som forsker i blogging, advarer sterkt mot denne praksisen. De mener at slik skjult reklamevirksomhet kan svekke bloggens popularitet og eventuelle betydning, og at bloggingen vil kunne dø ut nesten like fort som det blomstret opp.

Blogging mister all sin troverdighet hvis den blir et snik-medium for privat reklame, mener mange. Den troverdighet som ennå er igjen.
Jeg synes det er svært beklagelig hvis bloggen skal bli en arena for reklame.